Regjeringen la i april fram en stortingsmelding om klimapolitikken framover. Forum for utvikling og miljø mener en svakhet ved meldingen er mangelen på forpliktende nasjonale klimamål.
– Dermed er det fare for at Norge fortsetter å utsette nødvendig omstilling fram mot 2050, sier Harold Leffertstra i Besteforeldrenes klimaaksjon.
Harold Leffertstra har faglig bakgrunn fra Miljødirektoratet og har vært med å utarbeide posisjonene til ForUM. Han svarer slik når man ber ham peke ut de viktigste punkt i høringssvaret:
1. Målet for utslippskutt er for lite ambisiøst. Det gjelder både prosentmålet på 70 prosent i 2035, og at en ikke avklart andel av dette kan komme fra kjøp av utslippskvoter i og utenfor EU.
2. Økonomisk klimabistand til fattige land er langt under det som er Norges rettferdige bidrag.
3. Det mangler en helhetlig klima- og energiplan som inkluderer strategi for utfasing av olje/gass og omstilling bort fra fossile brensler i det norske energisystemet.
Utdyping av de tre punktene
Ambisjonene for utslippskutt
En hovedinnvending mot klimameldingen er at det i tillegg til et for lavt reduksjonsmål – 70 prosent – åpnes for «fleksibel gjennomføring» med bruk av utslippskvoter. Det vil ikke bare utsette den nødvendige omstilling til et lavutslippssamfunn i 2050, men gjør det vanskelig å forstå hva regjeringen mener med dette. Klimautvalget 2050 definerte det som 90–95 prosent reduksjon i nasjonale utslipp. Når vi sammenligner med de under 10 prosentene vi har greid de foregående 35 år, blir det mildt sagt optimistisk å hevde at Norge er «på trend til lavutslippssamfunnet». Ikke minst fordi de siste utslippskuttene – de høyest hengende fruktene – vil bli de mest krevende.
Miljødirektoratet har foreslått 80 prosent utslippskutt i 2035, hvor av minst 60 prosent må tas nasjonalt. ForUM mener at Norge ikke vil ivareta sine FN-forpliktelser om å melde inn “høyeste mulig ambisjon”, hvis vi setter et mål som er lavere enn dette.
Økt klimabistand
Mange fattige land har lave utslipp, men blir hardt rammet av klimaendringene. De trenger bistand til å velge en lavutslippsutvikling med fornybar energi framfor fossilt. Samt midler til å tilpasse seg virkningene av klimaendringene.
Norge har tjent seg rik på olje og gass og har bidratt med store globale utslipp. På bakgrunn av rapporten Norway’s fair share of meeting the Paris Agreement (Kirkens Nødhjelp og ForUM, 2018) bør klimabistanden til fattige land økes til minst 67 milliarder kroner årlig, hovedsakelig som gavebistand. Dette er vesentlig mer enn dagens ca 16 milliarder kroner (som også omfatter lån og garantier). Stortingsmeldingen inneholder bare en intensjon om en opptrappingsplan fra 2026. Til sammenligning har statens inntekter fra olje/gass de siste 20 år vært i gjennomsnitt 500 milliarder kroner per år.
Utfasing og omstilling
Faglige vurderinger fra IEA og IPCC har gjort det klart at leting etter nye fossile brensler ikke kan forenes med en begrensing av global oppvarming til 1.5–2 grader. Dette er fulgt opp politisk ved at COP28 pekte på behovet for «en omstilling bort fra fossile brensler i energisystemer».
Klimautvalget 2050 anbefaler derfor også at regjeringen lager en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet. Klimameldingen sier at regjeringens plan handler om utfasing av utslipp, ikke næringer. Det er nøyaktig samme argument som oljeproduserende land i Midtøsten bruker for å kunne fortsette som før, med henvisning til utvikling av karbonfangst og -lagring. Dette er teknologier som etter 50 års bruk og utvikling ikke har fått nevneverdig av betydning for utslippene, fordi de har vist seg å være for ressurskrevende og dyre. Se BKAs faktaark om CCS.
Litt om 1,5-gradersmålet
Jordas temperatur stiger, og med økende hastighet. Muligheten for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader, som er målet i Parisavtalen, er blitt meget liten. Selv om landene skulle oppfylle sine løfter, vil vi ende opp med en temperaturstigning på over 2,5 grader.
– Er det da ikke bedre å være realistisk og etablere et nytt og mer oppnåelig globalt klimamål?
– Jeg mener ikke det. Selv om vi ikke greier 1,5 grader, så gjelder det å kjempe for hver tidels grad. Det kan høres ut som meget lite, men det gjør stor forskjell i skadevirkningene. For eksempel vil 1,5 grader medføre tap av 70–90 prosent av korallrevene, ved 2 grader hele 99 prosent. Begge deler er alvorlig, men ved 1,5 grader har vi tross alt mellom 10 og 30 prosent igjen
Et nytt mål, f. eks 2 grader som kan holde i 10-20 år, kan ta bort følelsen av krise og tvingende nødvendighet og skape en mer avslappet holdning, en aksept av den pågående oppvarmingen og at vi heller bør konsentrere oss om tilpasning. Hvilken regjering vil legge vekt på en måloverskridelse om 15 år? Det er vel andre mer presserende ting akkurat nå?
Noen vil også si at klimatoppmøtene og forhandlinger er bortkastet, siden det går så altfor sakte. Men da vil jeg spørre; hvor hadde vi vært uten? Nokså sikkert i en enda mye verre situasjon! Er det noen å klandre, så er det spesielt de store land og fossilindustrien som har spredt desinformasjon, undergravet, manipulert og blokkert mulige framganger. Og som fremdeles gjør det. Og så er det uansett et pluss at nesten alle land i verden møtes og snakker sammen. Ikke minst i disse tider med krig og boikott.
Litt mer om utslippskvoter
Klimameldinga sier at mesteparten av utslippskuttene skal tas nasjonalt, men åpner for kvotekjøp, og ikke bare fra EU. Det er ikke tallfestet hva «mesteparten» betyr og dermed kan utviklingen med beskjedne nasjonale utslippstiltak fortsette. Videre er det betydelig risiko for at kvotekjøp utenfor EU ikke vil bidra med reelle utslippskutt.
Kjøp av utslippskvoter har et dårlig rykte hos mange i miljøorganisasjonene. Avlat, å kjøpe seg fri er uttrykk som går igjen. Men i EU har kvotesystemet vært den viktigste driveren for nedgang i utslippene (som har vært vestentlig større enn ellers i den rike delen av verden). Stadig færre utslippskvoter i årene framover vil sikre at nedgangen fortsetter. Hvor mye avhenger av den politiske ambisjonen, ikke av systemet. Utvikling av et system med klare regler og streng kontroll og oppfølging har vært avgjørende for denne suksessen.
For Norges del kan en mene at kvotesystemet har vært en sovepute og utsatt omstilling nasjonalt. Men det har i hvert fall finansiert utslippskutt ved f.eks erstatning av kullkraft med fornybar energi og mange andre tiltak i EU og dermed mindre utslipp globalt. Nå er det på tide å få opp farten på omstillingen i Norge og da er en tilnærming med å tallfeste fordelingen av utslippsreduksjonen på nasjonale tiltak og kjøp av kvoter nødvendig. Som foreslått av ForUM og Miljødirektoratet.
Som nevnt tidligere er det avgjørende for verdens klima at fattige land kan unngå en kjempevekst i utslippene fra utvikling av et fossilbasert energisystem. Da må de investere i en utvikling med fornybar energi. En kombinasjon av gavebistand og rimelige lån kan sikre dette. I motsetning til salg av utslippskvoter.
Å åpne opp for kvotekjøp fra land utenfor EU som ikke sikres ved et kontrollsystem medfører betydelig risiko for «hot air», og at det ikke gir noe utslippskutt i en bredere sammenheng. Modernisering av et kullkraftanlegg, erstatning med gasskraft, bygging av en vindkraftpark som hadde skjedd uansett, etablering av skogplantasjer eller å la være å hogge en skog, er eksempler. Vern av en skog kan medføre mindre tap av karbon fra denne skogen, men dersom hogsten finner sted en annen plass for å dekke et behov for trematerialer eller matjord blir ikke de globale utslipp mindre.
Hvis Norge vil være et eksempel til etterfølgelse og få med andre rike land i en høyst påkrevet skjerping ved de kommende klimaforhandlingene COP 30 i Brasil, må klimameldingen bedres kraftig. Forhåpentlig vil behandlingen i Stortinget sørge for det.
