Fredag 13. juni skal Stortinget stemme over EUs fornybardirektiv av 2018 (RED II). På overflaten virker det kanskje teknisk og ufarlig. Motvind Norge mener at vedtaket i realiteten åpner for at Norge bit for bit gir fra seg kontroll over naturforvaltning og lokaldemokrati – til EU og kraftindustrien.
– Ved å si ja til 2018-direktivet gir vi i praksis fra oss styringsretten over naturen vår. Neste skritt blir enda verre, sier John Fiskvik i Motvind Norge.
Stortinget skal ta stilling til Prop. 137 S (2024–2025), der regjeringen ber om samtykke til å innlemme RED II i EØS-avtalen. Regjeringen og Høyre hevder det ikke har betydning for kommunenes vetorett.
Men det er nettopp her faren ligger, advarer Motvind Norge.
– Ved å godta dette direktivet, forplikter Norge seg til et system der vi må følge etter når EU utvikler nye og mer inngripende regler. Neste steg er RED III – og det er langt verre, sier John Fiskvik.
RED II er allerede erstattet i EU av RED III, som pålegger medlemsland å fremskynde og forenkle all saksbehandling for fornybar energi. Når Norge først har sagt ja til RED II, er det politisk og juridisk krevende å si nei til RED III.
Danmark adlyder – og blir likevel saksøkt
Danmark er eneste EU-land som har forsøkt å følge opp RED III. Likevel har EU-kommisjonen sendt formelt varsel om søksmål, fordi Danmark ifølge Kommisjonen:
- ikke har gjort det lett nok å bygge ut kraft,
- ikke har pekt ut hurtigområder for vindkraft,
- ikke har fjernet byråkratiske hindringer raskt nok.
– EU forventer ikke bare tilslutning, men lydighet. Norge står overfor samme krav dersom vi først takker ja, sier Fiskvik.
Vetoretten står for fall
I dag har norske kommuner i praksis vetorett mot vindkraftutbygging – et prinsipp forankret i plan- og bygningsloven og i hele det norske folkestyret. Men fornybardirektivet legger opp til at:
- fornybarprosjekter får forrang i planprosesser (presumpsjon for samfunnsnytte),
- kommuner som sier ja til konsekvensutredning, i praksis kan miste retten til å si nei senere,
- utbyggernes rettigheter styrkes, og lokaldemokratiet svekkes.
Senterpartiets Marit Arnstad sier det slik i et intervju med Klassekampen:
– Det er underleg å presse dette gjennom i Norge uten å ta hensyn til hva slags framtidige forpliktelser som kan følge, og hvordan konflikten mellom Danmark og Kommisjonen blir løst.
– De som ønsker å innføre direktivet, må vise hva konsekvensene blir. Jeg mener de ikke har gjort det.
Ikke bare klima
Makt og råderett er viktige stikkord. Som Nei til EU har formulert det: «bit for bit avgir vi styring til Brussel, uten offentlig debatt, uten konsekvensutredning og uten ærlige avveiinger.»
– Direktivet flytter makt fra kommunestyresaler til EU-kontorer og utbyggerselskaper. Det er en glidende overgang der vi mister retten til å bestemme over vår egen natur, sier Fiskvik.
Fredag 13. juni: En skjebnedato
Avstemningen i Stortinget dreier seg i praksis ikke bare om 2018-direktivet. Avstemmingen tar stilling til:
- hvorvidt Norge skal forplikte seg til EUs energiregime,
- hvorvidt vi skal godta at RED III og fremtidige utvidelser kommer automatisk,
- hvorvidt lokaldemokrati og naturhensyn skal vike for kraftkapital og EU-prioriteringer.
– Når man først har sagt ja til å bygge første trinn i en trapp, blir det vanskelig å si nei til resten. Særlig når trappen bygges i Brussel, ikke i Norge, sier Fiskvik.
Motvind Norges krav
Motvind Norge mener vedtaket 13. juni vil være et alvorlig feilgrep – miljøpolitisk, demokratisk og rettslig. Derfor krever vi:
- At Stortinget stemmer nei til RED II og EØS-innlemmelsen.
- At kommuner ikke lar seg presse til å åpne for konsekvensutredninger.
- At lokaldemokratiet og naturen får forrang – ikke industriens krav om tempo og fortjeneste.
– Dette handler om hvem som skal bestemme i Norge. Folkestyre eller markedskrefter. Lokal kunnskap eller EU-diktat. På fredag 13. juni står det på spill, sier John Fiskvik.
Det er på tide å trekke i nødbremsen, mener Motvind Norge.
