Dette blir visst et langt innlegg, nok en gang, men det er nødvendig. For jeg klarer ikke å si dette på en enklere måte. Lokalavisa vår, Aftenbladet, har nemlig falt ned i ei fatalistiske grop hvor de har selskap av både kommunedirektører og flere politikere. Når man sitter der nede, blir utsynet ganske begrensa, problemene blir enkle å definere, og løsningen føles selvsagt.
Nå har nemlig avisa ved flere anledninger holdt fram Stavangers nåværende (men snart forhenværende) kommunedirektør som en slags profet som lenge har varsla om de barske demografiske og økonomiske naturkreftene som vi ramme byen vår innen kort tid. Og som så mange profeter før ham, er det få som har villet lytte. Blindet av smålige hensyn til valgkamp, har selvsentrerte politikere lukket ørene for hva kommunedirektøren hadde å si. Nå har imidlertid «den perfekte stormen» rammet oss, og alle blitt tvunget til å innrømme at han hadde rett.
Slik lyder historien Aftenbladets politiske redaktør maler opp. Men denne fortellinga er altfor enkel. I dette universet har nemlig forsvarlige og veloverveide beslutninger blitt synonymt med «en sunn økonomisk drift» av kommunen. Og i den økonomiske krisa kommune-Norge står i nå, er eneste farbare vei å bygge ned velferdsstaten vår, eller som redaktøren så syrlig formulerer det: «Må vi godta lavere standard på velferdsstaten? Da blir det ramaskrik. Alt skal jo bli bedre. Vi vil ha enerom!»
Men man skal ikke stikke hodet langt opp av gropa før virkeligheten slår sprekker i den fatalistiske framtidsvisjonen. For har ikke velferdsstatens standard på flere områder blitt lavere allerede? Har vi ikke bygget ned både syke- og aldershjem i kommunene våre? Har ikke liggedøgn på sykehus gått betydelig ned, ja, såpass mye at vi ligger godt plassert på nedre halvdel i Europa? Har vi ikke skapt oss et todelt helsevesen i Norge der noen kan kjøpe seg gode tjenester, mens resten må klare seg med et offentlig tilbud der kapasiteten er sprengt? Har vi ikke innført stadig strengere regler for å stenge folk ute fra vårt sikkerhetsnett av trygder? Og har vi gitt opp å føre en aktiv politikk på stadig flere områder, og overlatt innbyggerne til seg selv, som for eksempel med å skaffe seg et sted å bo?
Og er det egentlig kommunedirektørens årlige framtidsvisjon som nå manifesterer seg, eller finnes det en rekke spesifikke forhold som bidratt til kommunens svake økonomi? Hva med det nye systemet for fordeling av statlige overføringer til kommunene som fjerna store inntekter fra kommunens budsjett? Eller eiendomsskatten som forsvant i løpet av kort tid? Eller hva med inflasjonen med påfølgende høye renteutgifter for kommunene – noe kommunedirektøren neppe forutså for noen år tilbake på tross av at bildet han malte var like mørkt? En viktig konsekvens av renteøkninga er jo forøvrig at økonomien bremses opp, og skatteinntekter går ned. Eller hva med prisen på kraft, et problem regjeringa lett kunne fjerna om de bare hadde troa på at politisk styring fungerer bedre enn marked?
Til slutt, er virkelig nedbygging av velferdsstaten eneste farbare vei å gå? Det finnes nemlig en viktig del av samfunnsutviklinga de begge fullstendig overser, og det er de økonomiske forskjellene mellom folk. Helt siden 70-tallet har forskjellene i rikdom økt, og vi er nå tilbake på førkrigsnivå. I vårt samfunn lønner det seg faktisk mer å eie enn å jobbe, med den konsekvensen at sosial mobilitet svekkes og samfunnets rikdommer konsentreres på stadig færre hender. Hva om vi gjorde noe for å snu denne utviklinga i stedet for å ignorere den? For hvis rikdommen i samfunnet fortsetter å samles på noen få hender på bekostning av flertallet, holder det nemlig ikke med noe lavere standard på velferdsstaten. Da blir det nemlig svært lite igjen til å finansiere skolene, barnehagene, sykehusa og eldreomsorgen med. Men jeg hører sjelden kommunedirektører peke på fordeling som et problem for velferdstjenestene våre.
Ansvarlighet er på ingen måte et begrep uløselig knytta til økonomi – selv om man lett kan sitte med den følelsen når man bor i et samfunn der økonomer blir ansett som eksperter på alt. Men ansvarlighet kan faktisk også handle om hvordan samfunnet tar vare på menneskene det rommer. Og hvis man plasserer omsorg i sentrum, vil også prioriteringene se ganske så annerledes ut.
Det er også slik at disse vokterne av «ansvarlighet» har sine økonomiske blindsoner. Selv om kommunedirektører ofte anses som «nøytrale» byråkrater eller fageksperter, er det i høyeste grad politikk de bedriver, og valutaen er teorier og idéer. La meg ta et eksempel fra et område jeg kan en del om. Jeg har i årevis lest meg gjennom tusener av sider med dokumenter om hvordan vi bør drive vår eldreomsorg i framtida når den demografiske flodbølga slår inn over oss. Løsningen til vår kommunedirektør og andre byråkrater, er at folk må ta vare på seg selv, og at det offentlige skal trekke seg tilbake. Det er ikke nok folk, gjentas som et mantra, og pårørende må derfor ta over ansvaret. Det ingen papirer nevner med så mye som et ord, er at når disse pårørende tar på seg enda flere tunge omsorgsoppgaver, vi det nødvendigvis føre til at enda færre innbyggere kan stå i jobb. Byråkratiets plan vil altså trekke folk ut av arbeidslivet. Strategien gir altså kun mening dersom man utelater helt vesentlige sider ved virkeligheten, og framstår mer som en kommunedirektørs luftige fantasi, enn en seriøs strategi.
Så den bekmørke analysen av virkeligheten som både kommunedirektøren og Aftenbladets politiske redaktør serverer, er på ingen måte noen fasit. Så det kan jo faktisk være at enkelte politikere har noen analyser, idéer og visjoner de faktisk ønsker å kjempe for, annet enn å sanke velgere til neste valgkamp. Og disse analysene og løsningene kan være like legitime som dem kommunedirektører og politiske redaktører har låst seg fast i.