FrPs framstiller sin politikk som å være for folk flest. Men bak slagordene skjuler det seg en konsekvent linje som gang på gang favoriserer de mest privilegerte – på bekostning av fellesskapet, arbeidsfolk og dem som faller utenfor.
Karikaturen av Sylvi Listhaug (bildet) som overrekker en koffert med penger til en glisende millionær, er ikke en overdrivelse. Det er et presist bilde på hva FrP faktisk prioriterer.
FrP hevder at deres skattepolitikk handler om å styrke økonomien og la folk beholde mer av sine egne penger. I virkeligheten handler det om omfattende skatteletter til de rikeste, kombinert med svekkelse av velferdsordninger som er helt avgjørende for store deler av befolkningen. Partiets forslag om å kutte formuesskatten og redusere inntektsskatten for høyinntektsgrupper vil gi minimale utslag for vanlige folk, men betydelige gevinster for kapitaleiere og arvinger. Samtidig kuttes det i offentlig støtte, i helsetjenester, i ytelser – og det er nettopp de som har minst fra før som rammes hardest.
Det er ikke tilfeldig at landets rikeste betaler store beløp til FrPs valgkampkasse. Det er fordi de er garantert å få godt betalt for investeringen. Si meg hvem som betaler valgkampen din, og jeg skal fortelle deg hvem du er!
Ingen steder blir dette tydeligere enn i partiets behandling av syke og uføre. Forslaget om å gjeninnføre karensåret i AAP, som partiet kommer til å støtte hvis de får hånda på rattet, vitner om en grunnleggende mistillit til dem som ikke passer inn i idealet om full yrkesaktivitet. Det samme gjør partiets politikk ovenfor varig syke hvor de vil nekte uføretrygd til personer under 40 år. Det er en politikk som mistenkeliggjør mennesker med sammensatte helseutfordringer og skyver dem ut av både arbeidsliv og sosial trygghet. Det er ikke rehabilitering – det er systematisk marginalisering.
FrP har heller aldri vært en forsvarer av arbeidstakernes rettigheter. Partiet har gjentatte ganger foreslått å svekke stillingsvernet, utvide adgangen til midlertidige ansettelser og redusere fagforeningenes innflytelse i arbeidslivet. Når arbeidsfolk mister tryggheten i ansettelsen og retten til kollektive forhandlinger, er det arbeidsgiverne som vinner – ikke «folk flest». Det er et mysterium når fagorganiserte kan gjøre noe så rart som å støtte FrP.
I sum representerer FrPs politikk en målrettet omfordeling – fra fellesskap til enkeltprivilegier, fra trygd til profitt, fra svake til sterke. Det er ikke et parti for de mange, men for de få. Bak retorikken om ansvarlighet og frihet skjuler det seg en ideologisk motivert vilje til å demontere grunnpilarene i den norske modellen: solidaritet, fellesskap og sosial rettferdighet.