Dette er et glimrende eksempel på hva som er problematisk med at vi har latt kommersielle helseaktører få en stadig viktigere rolle i våre helsetjenester – det primære målet deres er å generere høyest mulig overskudd. Alt annet er underordna.
Når helseforetakene gir Spesialistlege AS frie tøyler til å bruke så mange timer de bare ønsker på pasienter offentlige sykehusene ikke rekker over, og de i tillegg mangler et system til å kontrollere at Spesialistlege AS faktisk gjør den jobben de er satt til å gjøre, er det ingen overraskelse at firmaet skviser så mye de bare kan ut oppdraget. Her er noen eksempler på hva firmaet har valgt å fakturere for:
– E-post til pårørende med ett enkelt spørsmål er fakturert med én time.
– SMS-er til pårørende fakturert med én time.
– Manglende oppmøte til time er blitt fakturert med 6474 kroner.
– Faktura på 3795 kroner for å skrive ut en resept.
– Fakturerte én time for å ha møtt pårørende tilfeldig på et offentlig kontor.
– Fakturerte én time etter at pasient har glemt Rubiks kube på kontoret.
Det er åpenbart at Spesialistlege AS har drevet en helt spinnvill svindel, og tappet store summer fra statskassen. Det er selvsagt ikke slik at alle kommersielle helseaktører bedriver tilsvarende grov svindel, men flere balanserer virkelig på grensen til det dypt uetiske, bare innenfor regelverket. Ta for eksempel Aleris som tok 6 ganger høyere pris for behandling av øyesykdommen AMD. Dette kunne de gjøre over en rekke år da de i praksis hadde monopol på behandling av sykdommen, og helseforetakene valgte å kjøpe tjenester fra dem i stedet for å bygge opp tilstrekkelig kapasitet hos offentlige sykehus. Det største problemet er imidlertid at de kommersielle helseaktørene har håndplukket en rekke «enkle» typer behandling som de har spesialisert seg på, og overlatt de mer komplekse typene behandling til offentlige sykehus. Dette har ført til at sykehuskjedene kan tilby sine ansatte en langt mer behagelig og forutsigbar arbeidstid, noe som bidrar til å tappe våre offentlige sykehus for fagfolk.
Det framstår helt åpenbart at vi på kort sikt har behov for en strengere kontroll av private, kommersielle helseaktører, og et system hvor vi i langt større grad kan regulere bruken av disse helseaktørene på et vis som gagner fellesskapet. På lengre sikt må vi imidlertid bygge ut de offentlige sykehusenes kapasitet, og sikre de ansatte en arbeidshverdag det går an å leve med.