I dag er det åtte år siden jeg møtte Omar! Det har vært en helt utrolig reise, ikke bare i sorg og tragedie, ikke bare i andre kulturer, på innsiden av flyktningenes verden.. Men også i meg selv! Vondt og helt vidunderlig vakkert!
Jeg glemmer aldri den aller første gangen, jeg husker hva han sa og jeg husker hva jeg tenkte. Han snakka på inn- og utpust, om oppveksten i Syria, om krigen, om fengsel og grov tortur, om bombeangrep og om flukten.. en helt vanvittig risikabel svømmetur over Middelhavet. Han svømte til Europa, ikke fordi han ville hit, men fordi han trengte legebehandling. Han svømte med livet som innsats, hardt skadet i beinet, og det var da han fikk krampe i det beinet, og han var sikker på at hans siste time var kommet, at han ga et løfte til sin Gud. Han lovte at hvis han overlevde, og fikk beholde livet, så skulle han bruke det til å hjelpe andre mennesker.
Jeg satt som fjetret, og midt oppe i den dramatiske fortellingen, lo han hjertelig, fordi de da de så delfiner, ble de livredde fordi de trodde det var hai. Og jeg satt der helt forundret, for at han i det hele tatt kunne smile og le, jeg tenkte at hvis det var meg som hadde hatt den livshistorien, så hadde jeg ligget på gulvet og bare hulka, og aldri klart å reise meg opp igjen. Men han lo, så hele mannen ristet, sin karakteristiske hikstende latter, som jeg har blitt så uendelig glad i.
Og så fortalte han om Refugee 4 Refugees, sin egen helt nystartede hjelpeorganisasjon. Han delte sine tanker om alle de vestlige organisasjonene, som drev hjelpearbeid for flyktningene i Hellas. De opprettet organisasjoner for å hjelpe, og de ville virkelig hjelpe, men de starta liksom med å sikre seg selv og sin organisasjon. De bevilget lønn til seg selv, i millionklassen, og de opprettet kontorer, flotte lokaler i de fineste strøk av diverse europeiske storbyer, i høykostland.
Han skjønte det ikke og han likte det ikke, så han opprettet sin egen organisasjon.
Jeg satt der og var fascinert og imponert, men kjente også på en dyp takknemlighet overfor mine egne foreldre. Som lærte meg å respektere andre kulturer, og som tok meg med ut i verden. Jeg var ett år første gangen jeg reiste med tog gjennom Europa, og åtte da vi flytta til Afrika. Og jeg husker godt da vi besøkte et ‘irrigation scheem’ ved Turkanasjøen, som på folkemunne bare ble kalt for ‘irritation scheem’, og forklaringen på hvorfor det var morsomt. Det er ikke alt hjelpearbeid som hjelper, selv om intensjonen er aldri så god, det må også treffe.
Omar og jeg forsto hverandre fra aller første stund, men jeg vet godt, og visste allerede da at jeg har mamma og pappa å takke. For at jeg var i stand til å forstå, og for at jeg møtte han og hørte på han, åpent og helt uten fordommer. Og det var egentlig det eneste vi hadde til felles; vi kom fra trygge og gode hjem og vi var opplært til å være åpne og til å hjelpe andre, når vi hadde mulighet til det. Ellers var vi forskjellige som dag og natt.
Det var den dagen jeg valgte Omar og Refugee 4 Refugees, og det velger jeg fortsatt hver eneste dag, uten å nøle. Det var virkelig den første dagen i resten av mitt liv! Et vondt og vakkert, men først og fremst privilegert og helt utrolig meningsfylt liv!
Nå er Omar i Syria. Nå står han i en helt forferdelig krise. Som jeg ikke kan skrive om på fb, og som gjelder han selv og ikke hjelpearbeidet han driver der. Men han holder sitt løfte til sin Gud, hver eneste dag, og hjelpearbeidet fortsetter!
DEL VIDERE, vær så inderlig snill! Du kan virkelig gjøre en forskjell! Og om du har en liten slant å avse;
Vipps: 709039
Konto: 15066891655
(R4R Support, for folk på flukt)
ALT går uavkortet til nødhjelp i Syria!
..et land i ruiner, hvor folket sulter..
