Purk eller skurk – det er spørsmålet i saken mot Eirik Jensen. Var han rett og slett purken som ble skurken, politimannen som lot seg friste av muligheten til å bli rik ved å samarbeide med narkobakmenn? Eller ble han offer for en narkobaron som reddet sitt eget skinn vis a vis de han hadde tystet på? Kanskje skyldes det hele interne motsetninger innad i politiet?
Saken mot Eirik Jensen har ridd norsk norsk politi i flere år. Eirik Jensen, den høyt meritterte og respekterte politikjendisen, mannen som ledet kampen mot landets verste forbrytere, var selv blitt avslørt som det «råtne egget» i kurven.
Den erfarne krimreporteren Per Asle Rustad, kjent fra blant annet TV2, utga tidligere i år boken «Dømt på løgner» der han går gjennom saken mot Eirik Jensen. Han påpeker blant annet på det åpenbare i at dersom dommen var riktig, hadde Jensen levd et yrkesmessig dobbeltliv: På den ene siden en dyktig politibetjent, samtidig som han mot betaling beskyttet narkobaronen Gjermund Cappelen og hans narko-imperium mot avsløring. Skal man tro dommen, var det et intimt samspill mellom Jensen og Cappelen, der Jensen benyttet informasjon han fikk i tjenesten til å sørge for narkotrafikken ikke ble hindret av ubehagelige tollkontroller og politirazziaer.
Men hva foregikk egentling under etterforskingen og de påfølgende rettssakene? Den anerkjente forfatteren og krimjournalisten Per Asle Rustad, som har fulgt saken tett siden den eksploderte for ti år siden, mener å kunne påvise at at det ble gjennomført både ulovlige politiaksjoner og manipulasjon med bevis – alt i den hensikt å få dømt Eirik Jensen.
Sin analyse og sine hypoteser har har samlet mellom permene i boken «Dømt på løgner – skyggespillet som felte Eirik Jensen».
Både tiltale og dom i saken bygger i stor grad på opplysninger fra Gjermund Cappelen. I boken skriver Rustad at en av verdens fremste eksperter på falske tilståelser at politiet manipulerte Cappelen til å involvere Jensen. Hvordan kunne det skje? Kan vi stå overfor tidenes justismord i Norge? Dersom det siste er riktig, er spørsmålet hvorfor det var så viktig å felle Eirik Jensen?
Få beviser
Det første som slår en i denne saken, er den totale mangelen på direkte bevis. Saken mot Eirik Jensen bygger på to pillarer, som henger nøye sammen.
Gjermund Cappelens forklaring er det klart viktigste beviset. Hele saken står på sett og vis og vipper med Cappelens troverdighet. Retten valgte å tro på Cappelen fremfor Eirik Jensen. Retten valgte altså å tro på en selverklært hasjbaron fremfor en politimann som i årevis hadde levert gode resultater. En dog fått i oppdrag av den sentrale politiledelsen å lede et nasjonalt politiprosjekt som blant innbefattet tiltak for å beskytte kronprinsfamilien. Hadde, først etterforskerne, senere retten valgt annerledes, hadde hele saken falt sammen.
Det ble under saken lagt mye vekt på avlyttede samtaler og oppsnappete tekstmeldinger de to i mellom. Mye av bevisverdien av disse, avhenger av i hvilken grad Cappelen er troverdig. Grunnen til dette er at både de som etterforsket saken, og senere dommerne i de ulike rettssakene, la til grunn Cappelens forklaring på hva som lå bak det som i utgangspunktet virket å være uskyldige meldinger.
Som Rustad påpeker i boken, ble det stilt oppsiktsvekkende få spørsmål ved om Cappelens forklaring på hva det tilsynelatende kodespråket i samtalene betydde.
Var Cappelen egentlig noen «hasj-baron»?
En ting som vies stor plass i boka, er spørsmålet om hvorvidt Gjermund Cappelen var den «hasjbaronen» påtalemyndigheten hevdet han var. Det var viktig å etablere det som et faktum, dermed kunne det underbygge at han hadde behov for å kjøpe seg beskyttelse for å kunne drive «butikken» uten fare for å bli avslørt.
Men var egentlig Gjermund Cappelen så «stor i bransjen» som både han selv og påtalemyndigheten hevdet? Var han i virligheten bare en litt stor gateselger?
Den erfarne krimreporteren har søkt etter svaret i sitt nettverk av kilder. En av disse er «Johan», som i 2008 ble dømt som bakmann i en sak om innførsel av 489 kilo hasj.
«Johan» fnyser av påstanden om Cappelen som «hasjbaron». Han nevner som eksempel at Cappelen i perioden 1995-2005 skal ha smuglet 3,3 tonn med hasj. Det høres imponerende ut, med det blir ikke mer enn 330 kilo i måneden, Per måned blir det usle 27 kilo, ikke mer enn en middels gateselger omsetter for.
Forfatterens konklusjon, basert på kildeopplysningene fra «Johan» er klar: Cappelen var ingen hasjbaron, kun en gateselger. Dersom man godtar dette som et faktum, blir det enda mer absurd at Cappelen skulle betale for beskyttelse mot avsløring.
Eirik Jensen og forholdet til Tollvesenet
En av de mange påstandene Gjermund Cappelen kom med i saken, og som da skulle vise i hvilken grad Eirik Jensen leverte vitale opplysninger til hjelp for Cappelens virksomhet, var påstanden om at Jensen kunne varsle Cappelen om mulig spaning eller andre aktiviteter fra Tollvesenets side – dette for å sikre Cappeken mot mulige «overraskelser».
Dette skulle ha skjedd på følgende måte:
På politihuset i Oslo er det et såkalt PTO-kontor (Politi-Toll-Oslo). PTO-kontoret i Oslo er et internt kontroll- og
koordinasjonsorgan innen politiet, primært knyttet til tollpolitiet, som fungerer som en slags mini-operasjonssentral for politiet ute i felt. Det ble innført på 2000-tallet og ble brukt til å logge alt som kunne være relevant for seksjonen. Alt av informasjon som var viktig for seksjonen ble loggført på PTO-kontoret.
Her skulle altså Eirik Jensen ha tatt turen innom for å sjekke om det var noe av interesse for Cappelens-operasjoner. Problemet med denne teorien er bare at ingen av de som jobbet ved PTO-kontoret kan huske at Eirik Jensen var ofte innom. Han var heller ikke av dem som slo seg ned for en prat. Det var i det hele tatt intet påfallende ved ham når han en sjelden gang stakk innom.
Dersom han skulle kunne hjelpe Cappelen, ville informasjon fra PTO-kontoret vært livsviktig, men da måtte Eirik Jensen har tilbrakt mye tid her for å snoke til seg informasjon.
Eirik Jensen må være idiot
I boka peker Rustad også på det opplagte spørsmålet retten burde ha stilt, spørsmålet om hvorfor Eirik Jensen, hvis han nå skulle bli skurk, skulle velge seg Gjermund Cappelen. Som forfatteren påpeker, så hadde Jensen gjennom sitt virke som politimann «tilgang» til et rikt utvalg av kriminelle av langt større kaliber enn Cappelen. Han kunne rett og slett nærmest velge og vrake i mulige «samarbeidspartnere» dersom han ville «bytte side». Det er blant annet høyst sannsynlig at østeuropeiske ligaer ville satt langt større pris, økonomisk sett, på den beskyttelsen det hevdes at Jensen ytet. Ikke bare ville Jensen ha tjent mye mer på et slikt samarbeid, men dette ville også ha vært partnere som holder munn. De tar sin straff, men sier intet om eventuelle partnere – i motsetning til Cappelen som tydeligvis var mer enn villig til både å snakke seg opp hva posisjon gjaldt, og ikke minst trekke inn sine partnere.
Så hvorfor skulle Eirik Jensen, blant det «utvalget» han ville å velge i hvis han skulle «skifte side», velge Gjermund Cappelen? Det spørsmålet burde kanskje retten ha spurt seg om? Men kanskje det nettopp nå er på tide å stille de spørsmål Rustads bok reiser.
Uansett hva man måtte mene om Eirik Jensen, så er dette en bok som er nødvendig lesing for en hver som er opptatt av hvorvidt vårt rettsvesen virkelig fungerer som det skal.
