For noen år tilbake krangla politikere og kommentatorer om i sterkeste ordlag å fordømme Russlands angrep på Ukraina.
De høytidelige og prinsipielle frasene satt løst. Kampen mot Russland, var en kamp for frihet, demokrati, folkerett og hele sulamitten av internasjonale lover og regler. Den alvorlige situasjonen førte til en dramatisk utenrikspolitisk snuoperasjon fra vestlige land, og flere viste en handlekraft vår generasjon aldri har opplevd før. Det var den gang.
Tre år senere er verden i en helt annen situasjon. De samme prinsippene som vi holdt så høyt, har smuldret opp, og få land ser ut til å holde dem særlig høyt lenger. Denne gangen er det nemlig våre egne allierte som har brutt folkeretten, og praktisk talt hver eneste lille lov og regel det skjøre internasjonale systemet består av.
Vi har sett på og godtatt at et det fascistiske regimet i Israel begår ufattelige grusomheter, ja, enkelte land har til og med støttet Israel. Og nå har altså NATOs desidert sterkeste militærmakt, gått til angrep på et annet land mens de høylytte politikerne og kommentatorene fra 2022, er passe spake i stemmen.
Nok en gang demonstrerer vi at det finnes et sett med regler for våre fiender, og et fundamentalt annet for våre venner. Jeg må innrømme at jeg sliter med å se hvordan vi skal komme oss ut av dagens krigsgalskap uten at det ender med en større katastrofe.