Mens det under første dag av «Fjordsøksmålet» var saksøkernes, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, advokater som la frem sine klienters synspunkter, var det under dag to motparten, staten, sin tur til å svare.
På rettens andre dag var det statens tur til å holde sitt innledningsforedrag. Regjeringsadvokat Asgeir Nygård åpnet med å snakke om Engebøprosjektets samfunnsmessige betydning. Han trakk frem at prosjektet er sterkt ønsket politisk, og at det vil bidra til økt sysselsetting og samfunnsbygging lokalt og regionalt med lang tidshorisont. Han pekte på den geopolitiske spenningen og regjeringens mineralstrategi, og at prosjektet ville gi økonomiske fordeler. Han presiserte at opplegget er å gi lagmannsretten det den trenger for å konkludere med at Engebøprosjektet er lovlig, og at det prosessuelle kommer i bakgrunnen.
Han hadde deretter en kort gjennomgang av Engebøprosjektets utvikling siden 2008, hvor han blant annet påpekte at prosjektet nå har avtaler for rutil med det japanske selskapet Iwatani Coporation og et ukjent europeisk selskap.
Deretter brukte Nygård en del tid på å snakke om vurderinger som handler om «overriding public interest» (OPI). Han viste til enigheten mellom partene når det gjelder at forurensningsloven og mineralloven innebærer avveining etter fritt skjønn, mens vurderingen etter vannforskriften § 12 (som handler om OPI) er underlagt full domstolsprøving. Han argumenterte for at vannforskriften § 12 dermed fungerer som en rettslig ramme for det frie skjønnet, som staten mener var oppfylt da vedtakene ble gjort, og at den i alle fall var oppfylt i 2025 etter den siste beslutningen i Kongen i statsråd fra 23. mai.
EFTAs tolkningsuttalelse
Han viste til EFTAs tolkningsuttalelse hvor han blant annet påstod at «betydelig fraflytting og sosial nød» må forstås som eksempler. Han stilte også spørsmål ved EFTA-domstolens uttalelser når det gjelder tilgang på mineraler, og viste til at EU er avhengig av globale verdikjeder og ikke har noen egen prosesseringskapasitet.
Videre påpekte han at det er miljøkonsekvensene av sjødeponiet som er relevant i denne saken, så langt den fører til forringelse av vannforekomsten Førdefjorden ytre. Han understreket at det kun er den økologiske tilstanden som vil forringes, ikke den kjemiske. Han erkjente at bunnfaunaen vil forsvinne under deponeringen, men påpekte at det innen 10 år etter endt dumping vil etableres et annerledes, men sannsynligvis like rikt, bunnsamfunn.
Han forklarte så at det ikke forelå noen godkjent vannforvaltningsplan for Førdefjorden ytre da utslippstillatelsen ble gitt i 2016, og mente derfor at vanndirektivet artikkel 4 (7) ikke var direkte gjeldende på vedtakstidspunktet.
Advokat Nygård gikk så over til å snakke om rutil og titan. Han forklarte at rutil (titandioksid) er den viktigste kilden til produksjon av titanmetall, og at rutil må gå via tredjeland for at EU skal få tilgang til titanmetall. Grunnen er at EU ikke har noen nåværende mulighet til prosessering av titanmetall. Han understreket at Japan produserer titanmetall og at EU er Japans andre største eksportpartner.
Kongelig resolusjon
Nygård gikk detaljert gjennom statens argumentasjon i beslutningen som ble fattet i Kongen i statsråd 23. mai 2025, og la særlig vekt på hensynet til mineraltilgang. Han gikk deretter tilbake til begrunnelsen som står i utslippstillatelsen fra 2016, og mente at begrunnelsen må ses i lys av 2015-vedtaket fra KLD, Miljødirektoratets anbefaling, godkjenning av reguleringsplan, samt saksdokumenter knyttet til utslipps- og reguleringssaken. Han brukte betydelig med tid på å vise eksempler på hvor mineralene og sysselsetting har blitt nevnt i ulike dokumenter.
Nygård avsluttet sin del av innledningsforedraget med en kort gjennomgang av vedtak etter 2016, hvor han blant annet påpekte at miljøorganisasjonene har benyttet høringsprosesser i justering av utslippstillatelsen til omkamper for miljøkonsekvenser, men at forvaltningen ikke har kunnet gjøre noen ny helhetlig vurdering.
Etter lunsj var det regjeringsadvokat Karen Mellingen sin tur til å fortsette statens innlegg. Hun innledet med å si at titan er et statlig mineral som skal forvaltes etter fellesskapets beste, og at det derfor trengs et bredt og langsiktig perspektiv når man skal vurdere hva som er samfunnsnyttig.
Hun presenterte de øvrige samfunnsnyttevirkninger av Engebøprosjektet. Hun starter med å vise til kunnskapsgrunnlaget for Miljødirektoratets anbefaling i 2015 og Direktoratet for mineralforvaltning sitt vedtak om driftskonsesjon i 2020. Hun mente at det ikke har skjedd noen endringer i kunnskapsgrunnlaget om samfunnsnytten for de senere avgjørelsene.
Trakk frem demografi
Advokat Mellingen redegjorde for kommunene som er mest påvirket av gruveprosjektet. Hun viste til rapporter og statistikk som fortalte at tidligere Naustdal kommune vil ha en jevn, men aldrende befolkning, og at prosjektet vil være positivt for bosettingen i området. Deretter forklarte hun hvordan inntekter fra prosjektet vil være av samfunnsmessig betydning, og at det vil føre til økt sysselsetting og næringsutvikling i lokalsamfunnet og regionen.
Statens vitner
Den siste timen av dagens rettsmøte ble brukt på vitneforklaringer fra statens vitner.
Finn Ivar Marum, direktør i Nordic Mining, var statens først vitne. Han startet med å kort oppsummere historien til Engebøforekomsten og Nordic Mining. Videre fortalte han at anlegget for øyeblikket kun produserer granat, og at det har blitt gjennomført testproduksjon med rutil. Første kommersielle båtlast av rutil er utsatt fra 2. til 3. kvartal i år. Marum redegjorde så for Nordic Minings kunder: Granat-forekomsten skal selges til det amerikanske selskapet Barton Group, mens rutil-forekomsten skal selges til et japansk selskap, Iwatani Corporation, og en europeisk aktør. Han fortalte at den europeiske aktøren er en pigmentprodusent, men navnet på kunden er ikke offentlig.
Marum ble spurt om konkurranseforholdet til selskapet Titania som produserer titanråstoffet ilmenitt, og svarte at man trenger både rutil og ilmenitt ettersom de komplimenterer hverandre i produksjon av titanmetall. Til slutt fortale han at deponiområdet og andre miljøinngrep monitoreres av egne ansatte, og at selskapet ser på muligheten for alternativ bruk av restmassene.
Deretter var det vitneførsel fra Harald Sørby, seksjonsleder i Miljødirektoratet. Han startet med å fortelle om sin bakgrunn og hva industriseksjonen i Miljødirektoratet jobber med. Videre fortalte han at det har blitt utført svært grundige utredninger i området og at ingen andre deponiløsninger var vesentlig bedre enn sjødeponi i Førdefjorden. Han forklarte at sjødeponi er en mulighet i Norge fordi vi har terskelfjorder og at vurderingen er at det er miljømessig forsvarlig. Vannforskriften var en sentral del av denne vurderingen. Han fortalte at direktoratet ville sagt nei til utslippstillatelsen om de kun hadde sett på miljøkonsekvensene, men at de fikk beskjed om å også se på de samfunnsøkonomiske effektene av prosjektet.
På spørsmål fra saksøkernes advokater, svarte Sørby at Miljødirektoratet ikke har gitt Klima- og miljødepartementet noen innstilling på eller rettslig vurdering av EFTA-domstolens tolkningsuttalelse. Han var ikke kjent med om hvorvidt det finnes en liste med kunnskapsgrunnlaget for den nye beslutningen i Kongen i statsråd fra 23. mai, ei heller om det finnes en underliggende analyse av forsyningssikkerheten.
