Mangel på kunnskap, tabu og berøringsangst gjør at mange lever med ettervirkningene av seksuelle overgrep i stillhet. Nå etterlyser Tove Gundersen og Line Kolstad Rødseth et felles løft for å forebygge selvmord.
Line Kolstad Rødseth, generalsekretær i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO), presiserer at å snakke åpent om ettervirkningene – inkludert selvmordstanker – bidrar til å synliggjøre og validere det mange bærer alene.
Hun peker på at det finnes en tydelig sammenheng mellom seksuelle overgrep og psykiske helseplager. Likevel er både overgrep og selvmordstanker omgitt av tabu og taushet.
– Mange tier av skam, redsel eller bekymrer seg over å ikke bli trodd, utdyper hun.
At det fortsatt finnes lite systematisk kunnskap om sammenhengen mellom seksuelle overgrep og selvmordsrisiko, ønsker LMSO å gjøre noe med.
– Mange utsatte forteller at selvmordstanker er en del av ettervirkningene. Det handler om traumer, langvarig psykisk smerte og en følelse av håpløshet eller utenforskap, presiserer K. Rødseth.
Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, bekrefter dette.
– Få forstår hvor sterkt vold og overgrep i barndommen øker risikoen for selvmordstanker og selvmordsforsøk senere i livet. Det er et av de største kunnskapshullene i samfunnet, understreker hun.
Gundersen presiserer at siden traumer ofte skjules bak symptomer som angst, depresjon eller rus, gjør at det ikke alltid blir koblet til tidligere overgrep.
– Når helsevesenet ikke ser sammenhengen, forblir overgrepene ofte uoppdaget og uadressert, selv i kontakt med hjelpeapparatet, påpeker hun.
Trenger du noen å snakke med? Utsatt for overgrep kan du ringe 800 30 196 eller chatte med fagpersoner på sidetmedord.no. Mer informasjon kan du få hos mentalhelse.no.
Tausheten varer i snitt 17 år
Gundersen viser til forskning som antyder at det i snitt tar 17 år før mange forteller om overgrep de har vært utsatt for.
– Overgrep utløser sterke følelser av skyld og skam. Mange barn og unge tror det er deres egen feil, eller at de ikke blir trodd. Andre føler lojalitet til overgriperen. Mange mangler også språk for å beskrive det de har opplevd, forklarer hun.
Rødseth betegner dette som et alvorlig samfunnsproblem.
– At det tar over 17 år å fortelle, viser at vi fortsatt svikter de utsatte. Vi må skape trygge rom for å dele og styrke tilliten til hjelpeapparatet, understreker hun.
Behandler symptomer og overser årsaken
Et gjennomgående problem er at mange får behandling for symptomer, uten at årsaken blir avdekket og adressert.
– Når helsevesenet ikke spør systematisk om traumeerfaringer, risikerer vi å overse viktige sammenhenger. For at behandlingen skal virke, må den tilpasses individets erfaringer. Overgrep må anerkjennes som en del av bildet, fremholder K. Rødseth.
Gundersen etterlyser større trygghet blant helsepersonell i møte med tematikken.
– Det bør inngå i rutinesamtaler, særlig når pasienter har psykiske eller uforklarlige fysiske plager. Det krever kompetanse og systematikk, men også mot og støtte fra ledelsen, presiserer hun.
Hun og Rødseth peker på behovet for helsefremmende skoleprogrammer, styrkede lavterskeltilbud, og et felles løft mot berøringsangst.
– Vi må tørre å snakke høyt om selvmord, overgrep og psykisk smerte, uten å dømme. Det handler om å møte mennesker med respekt, nysgjerrighet og støtte, konkluderer Gundersen.
– Når vi løfter fram denne sammenhengen, gjør vi det lettere for flere å be om hjelp – og å slippe skammen som ellers kan bli altoppslukende, avslutter K. Rødseth.
