Ingen har større rett enn andre til å slippe ut klimagasser i vår felles atmosfære. Men hva blir konsekvensene av et prinsipp som dette, for oss i den rike og utslippstunge del av verden? Kan en del av løsninga være en global dugnad basert på at hver og en av oss tar ansvaret for sine utslipp? Det tror sosiolog Anne Kristine Haugestad.
Fakta: De forbruksbaserte utslippene i Norge er av Miljødirektoratet beregna til å være 77 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det tilsvarer 14 tonn per innbygger. Globale utslipp er på ca. 7 tonn per innbygger. Klimautvalget 2050 legger til grunn at norske utslipp må ned til maks. 5 millioner tonn i året, eller 1 tonn per innbygger.
Et personlig ansvar
Vi har satt oss ned med en kopp kaffe sammen med Anne Kristine Haugestad, for å få vite mer om doktorgradsprosjektet i klimasosiologi som hun har jobba med i mange år, og som er blitt forsinka på grunn av sykdom, forteller hun. Hun er med i Besteforeldrenes klimaaksjon og har en fortid der hun blant annet har vært styreleder i Framtiden i våre hender. Men dette med rettferdighet har opptatt henne hele livet, helt siden hun var lita jente.
– Det er ingen grunn til at vi ikke skulle bruke vanlige rettferdighetsprinsipper også på klima- og miljøområdet. Ulike beregninger viser at et bærekraftig utslippsnivå for hvert enkelt av jordas åtte milliarder individer ligger på rundt 1 tonn CO2-ekvivalenter i året. Det er omtrent der Filippinene eller Kongo ligger i dag, men mindre enn en tiendedel av utslippet per capita i Norge. Det betyr at vi har en stor utfordring, som alle skjønner. Og det er her dugnaden som samarbeidsform er så interessant. Sammen med min amerikanske sosiologkollega Kari Marie Norgaard har jeg skrevet en artikkel om dette. Her forklarer vi for et internasjonalt publikum hva som får en dugnad til å fungere – og foreslår en global klimadugnad vi har kalt «I participate». Tanken er at deltakere kan spre dette lille manifestet i sine sosiale nettverk.
– Og du mener at det å ha et personlig klimamål er et moralsk imperativ for den enkelte. Enten må vi få utslippet vårt ned til ca ett tonn i året – eller så må vi også kompensere for merutslippet og betale en «bot» som kan bidra til klima- og menneskevennlig utvikling i fattige deler av verden. Har jeg forstått deg rett?
– I prinsippet, ja. Selvfølgelig er det ikke bare opp til hver og en av oss å redusere våre personlige utslipp, det er også avhengig av mulighetene storsamfunnet gir oss. Dessuten er det knyttet utslipp til ulike former for offentlig virksomhet. Men du kan gjøre mer enn du tror, og det er ikke urimelig at vi som lever så bra som vi gjør, bidrar mer også personlig til å redde klimaet og redusere fattigdom.
Hvis vi blir mange nok
Som aktivist og forsker har Anne Kristine reist verden rundt og vært med på store globale miljøkonferanser. Dermed har hun allerede brukt opp flere bærekraftige liv i bare flyreiser, innrømmer hun. Heretter gjelder det å stramme inn, og hun har valgt å bruke en kalkulator som bl.a. FIVH stå bak, som hjelpemiddel. Der kan hun beregne og følge med på sitt eget forbruk og hvor store utslippene blir. Hun ligger nå på rundt fire tonn i året, forteller hun, og har faktisk greid å halvere utslippet over tid. Men det er en lang vei fram til det ene tonnet jorda kan tåle. Så i tråd med klimadugnaden hun og Norgaard foreslår, har hun pålagt seg selv å betale en karbonskatt på ca. 2000 kroner i måneden – til organisasjoner hun har tillit til og som hjelper mennesker rundt om i verden til å leve bedre og mer bærekraftige liv. Størrelsen på beløpet er frivillig, understreker hun.
– Det gjelder å sette i gang tankeprosesser der man ser seg selv ikke bare som forbruker, men som borger og som samfunnsmessig ansvarlig for konsekvensene av egne valg.
– Men dette er jo samtidig en veldig individualistisk tilnærming. Har du virkelig tro på at en klimadugnad kan spre seg til mange nok til at det kan få samfunnsmessig betydning og sette i gang de store omstillingene vi trenger for et såkalt grønt skifte?
– Jeg skjønner godt at du spør om akkurat dette. Vi tenker jo ofte at slike ting må begynne med store politiske reformer ovenfra. Men også vi som enkeltindivider kan velge å sette oss personlige klimamål. Og vi kan gjøre det i dag. Hvis vi blir tilstrekkelig mange, så kan en rekke positive sosiale kjedereaksjoner utløses. Jeg kan selvfølgelig ikke påstå eller garantere at dugnadsinitiativet vårt vil skape de store endringene. Men det kan skje. Og midt oppe i de store og ofte deprimerende tallene må vi i alle fall ikke glemme at hvert eneste tonn CO2 spart betyr noe for oss og våre etterkommere!
Denne artikkelen ble første gang publisert av Besteforeldrenes klimaaksjon.
