Connect with us

Kronikk

– Her ble hun kastet rundt i hele systemet

Tina Charlotte Bendixen Kejser forteller med egne ord om hvordan hun og familien fikk oppleve det norske helsesystemet. Moren til Tina ble oversett og døde på grunn av manglende oppfølging og tilsyn.

  •  
  •  
  •  
Helseystemet i Norge som tok livet av moren til Tina. Foto: Privat

Extraavisen har i samråd med pårørende Tina Charlotte Bendixen fått tillatelse til å gjenfortelle historien om hennes møte med det norske helsesystemet. Innlegget er uredigert og ble først publisert på hennes private Facebook-konto.

Jeg stiller spørsmål ved hvordan Norge kan nedprioritere norsk helsevesen? Er ikke helsa det viktigste vi har? Hvorfor i all verden skal vi bruke flere milliarder på piss hvert jævla år når helsevesenet helt klart burde vært en prioritet? Er dette normal praksis? For jeg vet ikke om jeg tørr å bo i dette landet lenger!

Kort fortalt : Min mor var alvorlig syk da hun kom til Norge fra Spania 19/4 i år. Hun hadde 31/3 fått vite at hun hadde livmorkreft, da lå hun på ett privat sykehus i Spania fra 31/3-17/4. Vi fikk hentet henne hjem men her ble hun kastet rundt i hele systemet.

Etter ankomst på Gardermoen 19/4 ringer jeg sykebilen slik vi hadde avtalt med fastlegen før vi hentet henne. De ville ikke hente henne å vi ble henvist til LHL Jessheim legevakt.

Lik Extraavisen.no på Facebook!

Vi ankommer LHL Jessheim legevakt ca 23.30. Der blir vi møtt av en koselig sykepleier som tar en rekke tester av mamma å konkluderer med at hun er veldig syk. Hun har veldig lavt blodtrykk, høy CRP, blod i urinen – i tillegg lekker det urin ut fra ryggen der nyrekateter hadde sitti.

Vi får beskjed av sykepleier at det ikke er noen tvil om at Mamma trenger rask innleggelse. Men vi må vente på legen – Mamma forsikrer meg om at hun føler seg godt ivaretatt og at jeg kan reise hjem for å hvile. Så ringer Mamma meg kl.09.00 dagen etter.. helt gråtkvalt klarer hun å si at hun er på karantene hotellet.

LHL LEGEVAKT sendte min alvorlige syke mor til KARANTENE hotellet kl03.30!!!! Jeg spretter opp av sofaen, setter meg i bilen for å hente henne mens jeg snakker med Ahus.

(Vi fikk fritak fra karantene hotell da vi var på nødvendig reise for å hente mamma)

På vei til Ahus forteller Mamma at hun hadde snublet utenfor karantene hotellet å Securitas ville ikke ta i henne. Det var taxi sjaføren som kjørte Mamma som løftet henne opp å hjalp henne inn.

HOLDER I HÅNDEN FOR SISTE GANG: Helsesystemet sviktet moren til Tina, og dette medførte en tragisk slutt. Her holder Tina i hånden til moren for aller siste gang. Foto: Privat

Vi ankommer Ahus og Mamma blir da innlagt på Ahus gyn med store smerter å lite smertelindrende behandling. De sender henvisning videre til Radiumhospitalet som ringer meg tirsdag 25/4. De forteller at de har fått henvisning fra Ahus gyn om mulig livmorhalskreft??? Jeg forteller at det ikke stemmer. Mamma HAR livmorkreft med spredning til lymfene i brystet.

Onsdag 26/4 ringer Radiumhospitalet og sier at Ahus planlegger å sende mamma på sykehjem i påvente av timen hennes på Radiumhospitalet mandag 31/4 Jeg ringer Ahus og får dette bekreftet. Jeg er i sjokk over hvordan de «behandler» henne. Hun har på dette tidspunktet så store smerter og abstinenser at hun tror hun skal dø. Hun hadde også hatt pustestopp fordi hun ikke hadde fått tilstrekkelig med smertelindrende (morfin, som hun er avhengig av grunnet en annen skade) jeg får beskjed om at Mamma vil bli sendt på sykehjem i løpet av denne dagen – de lovte å ringe meg først.

Men kl15.00 ringer Mamma meg, hun vet ikke engang hvor hun er. Hun er gråtkvalt å har store smerter, for sykehjemmet hadde glemt henne. Jeg ringer så tilbake til Ahus Gyn for å høre hvor de har sendt min mor og hvorfor jeg ikke har fått beskjed. Damen i telefonen ler litt å sier «det har vist blitt kokt bort i kålen» så forteller hun at de har sendt henne til Pålsetunet på Fetsund! Jeg ringer så til Pålsetunet å spør om de har glemt mamma. Det hadde de!

Torsdag 29/4 Jeg reiser til Pålsetunet sykehjem for å besøke Mamma. Jeg er ganske rystet over hva jeg ser – Mamma er så dårlig at hun nesten ikke orker å prate, hun kniper øynene igjen i smerter. Hun klarer ikke å ha dynen over magen og hun har allerede bedt om å få ett tynt pledd fordi hun fryser. Hun får til svar at det hadde dem ikke! På bordet ligger det IBUX – som om det skulle lindret de store smertene hennes!! Jeg reiser hjem gråtkvalt over hva jeg nettopp har vitnet.

Lørdag 1/5 reiser Keneth og jeg for å besøke henne på Pålsetunet. Hun hadde kviknet litt å vi fikk en god dag selvom Mamma fortsatt hadde store smerter. Det ligger nå enna flere IBUX tabletter på bordet. Vi sier ifra til sykepleier, Mamma tåler jo ikke IBUX.

Dette hadde hun prøvd å fortelle selv men de fortsatte å gi henne det. vi undrer oss over at sykepleiere ikke skjønner at hun må ha sterkere smertestillende. Hun fikk 1 oxynorm 5mg morgen/kveld men det er sukkertøy for en som har så store smerter og til vanlig tar 40mg oxycontin.

GRÅTKVALT: Tina Charlotte Bendixen i tårer etter å ha mistet moren sin. Foto: Privat

Mandag 3/5 Mamma har time på Radiumhospitalet. Egentlig kun for en undersøkelse men etter en rekke undersøkelser blir hun innlagt – det viste vi jo. Hun trives godt på Radiumhospitalet fordi hun føler at hun endelig blir hørt, hun får også morfinpumpe som tar vekk alle smerter. Så får hun cellegift men vi pårørende får ingen informasjon vdr. mammas diagnose eller faktisk ingen informasjon i det heletatt.

Fredag 7/5 Mamma ringer meg å forteller at hun er på ahus Gyn. Hvorfor hun er der, det vet hun ikke. Men når jeg prøver å ringe henne dagen etter får jeg ikke tak i henne. Jeg ringer så til ahus gyn for å høre om hun fortsatt er der. Men får til svar at de har taushetsplikt å kan ikke fortelle om hun er der eller ikke! Så etter noen telefoner rundt om finner jeg ut av at hun er på Ahus Palliativ. Hun har det bra å vi får senket skuldrene igjen. Men vi har fortsatt ikke fått noen familie samtale med lege som vi har blitt lovet da hun var på ahus gyn første gangen.

Det blir lovet at de skulle ringe onsdag 12/5 så torsdag 13/5 men pga helligdag så ble jeg ikke ringt før 14/5 da var hun allerede på vei til Skedsmotun lindrede enhet. Så kom sjokket – Mamma hadde spredning til mange organer som tarmene, nyrene, blæra, bekkenet og oppover langs ryggsøylen. Hvorfor hadde ikke vi pårørende fått vite om dette før?

Lik Extraavisen.no på Facebook!

Jeg besøker Mamma på Skedsmotun jeg er nok ikke helt klar over hva som møter meg. Jeg møtte veggen i det jeg så henne, hun hadde 3-4 innpust i minuttet å var blitt «dement» eller Delir men hun var som en dement.

Jeg skjønte at det ikke var lenge igjen men heldigvis så kviknet hun litt da Keneth og jeg reiste inn for å besøke henne lørdag 15/5 men lite viste vi at dette var siste dagen vi skulle få snakket med henne.

For de neste dagene fikk vi svært lite respons. 17.mai var vi alle tre barna hos henne i flere timer og 18/5 fikk også hennes bror være med inn for å ta verdig farvel før mamma sovnet inn 18/5 kl22.05 mens jeg holdt henne i hånden 💔🕊

Mamma ble bare 66år gammel – hun ville ikke gi slipp💔 Mamma jobbet selv i helsevesenet å hun hadde ALDRI godtatt at noen ble behandlet slik. Hun var ALLTID på de svakaste side! Hun hadde ingen fordommer mot NOEN!

Tilleggsinfo: Mamma fraskrev taushetsplikt og jeg stod som hoved pårørende.

Nå ønsker jeg svar! Svar på hvordan man kan behandle alvorlige syke mennesker på denne måten? Jeg får ikke fred, før jeg får svar!! Jeg har kjempet med nebb og klør for Mamma å jeg gir meg ikke før jeg får ett svar.

Lik Extraavisen.no på Facebook!

Siste artikler:

Del videre:
  •  
  •  
  •