Å utvikle miljøvennlige vaner og respekt for naturen bør starte i en tidlig alder, mener Kamila Akimbekova – en kasakhstansk øko-blogger, influencer og arrangør av bærekraftige arrangementer.
I et intervju med The Astana Times delte Akimbekova sin reise inn i miljøaktivisme, sitt engasjement for Darmarka-prosjektet, og sine tanker om hvorvidt folk er klare til å ta i bruk en miljøbevisst livsstil.
Fra personlig praksis til offentlig engasjement
– Jeg kan ikke si nøyaktig når reisen min mot bevisst forbruk begynte – det føles som om det alltid har vært en del av meg. Foreldrene mine lærte meg å være ansvarlig: slå av lysene, spar på vannet, kast aldri søppel og vis respekt for andre. Det var bare vanlige familieverdier, sier hun.
Akimbekova vokste opp i Sovjetunionen, og minnes en tid med minimalt avfall.
– Vi pantet flasker og samlet papir. Vi levde i en tid med knapphet, men pustet ren luft. Overforbruket kom senere – og med det endret verdiene våre seg. Det var først da jeg selv ble mor at jeg skjønte at jeg måtte videreføre de rette verdiene til barna mine, forklarer Akimbekova.
Hun begynte med å sortere avfall og ta med gjenbrukbare poser til butikken, men innså raskt at egne tiltak ikke var nok – hun måtte snakke om det og engasjere andre.
Fremveksten av sosiale medier hjalp. Da Instagram begynte å bli populær for rundt 10 år siden, startet Akimbekova siden sin og studerte miljøpraksis på en økoskole. Der ble hun oppfordret til å dele kunnskapen sin på nett.
– Det startet i det små – noen innlegg her og der. Nå er Instagram-kontoen min en aktiv plattform hvor jeg deler innhold om bærekraft og arrangerer diskusjoner. Folk er oppriktig nysgjerrige, og det inspirerer meg til å fortsette, sier hun.
Maksimalt engasjement, null profitt
Et av Akimbekovas viktigste initiativer er Darmarka – et prosjekt som ble lansert i Almaty i 2017, og som lar folk donere og bytte brukte gjenstander gratis. Navnet kombinerer de russiske ordene for «å gi» og «rettferdig».
– I 2018 deltok jeg første gang som besøkende og hadde med klær. Senere ble jeg frivillig og etter hvert med på å arrangere. I 2019 var jeg det eneste medlemmet i teamet som drev Darmarka i Almaty, sa hun.
Konseptet er enkelt: Du leverer det du ikke trenger, og kan ta med deg noe du har bruk for – samtidig som du hjelper andre. Gjenstander som ikke blir tatt med, doneres til veldedige organisasjoner og sendes til landsbygda.
Akimbekova mener at prosjektets suksess skyldes prosjektes sosiale mål: å sette spørsmålstegn ved overforbruk og inspirere folk til å leve mer bevisst.
– Folk rydder i skapene og innser at de har beholdt klær de aldri bruker. Noen tar med helt nye ting med merkelappene på. Dette får folk til å revurdere forbruksvanene sine, og mange begynner å leve mer bevisst og bærekraftig, sier hun.
Prosjektet har vokst enormt.
– Vi begynte med bare ett klesstativ. Nå har vi noen ganger fem. Før donerte vi noen få poser med klær til veldeledige organisasjoner – nå samler vi nok til å fylle en hel varebil med donasjoner, la hun til.
Akimbekova påpekte at interessen for prosjektet har spredt seg utover Almaty, ettersom folk fra andre byer og land har tatt kontakt for å få veiledning om hvordan de kan starte lignende tiltak. Til tross for den økende populariteten, forblir prosjektet et fullt frivillig og ikke-kommersielt initiativ.
Akimbekova mener også det er viktig å være oppmerksom på miljøkostnaden ved klesindustrien.
– Få er klar over hvor mye forurensning som kommer fra klesproduksjon – ikke bare fra avfallet, men også produksjonsprosessene, giftige fargestoffer og energiforbruket, sier hun.
Et tekstilgjenvinningsanlegg har nylig åpnet i Almaty, støttet av private investorer. Det gir folk mulighet til å levere tekstilavfall på en ansvarlig måte – men slike prosjekter er fortsatt sjeldne og dyre.
– Her er det avgjørende med offentlig støtte. Økoinitiativer som dette trenger subsidier. Avkastningen er ikke nødvendigvis høy – men den sosiale virkningen er det, påpeker hun.
Til tross for at det ikke alltid ser sånn ut utad, mener Akimbekova at folk i Kasakhstan er stadig mer åpne for miljøvennlige vaner.
– Ja, det kan virke som om få sorterer avfall. Men når du er midt i det, ser du hvor raskt interessen vokser. Folk sier til meg: ‘Takket være deg begynte jeg å sortere søppel. Slike tilbakemeldinger viser at vi er på rett vei, sier hun.
Vaner skapes i barndommen
For å forankre miljøbevissthet i samfunnet, understreker Akimbekova behovet for både statlig og privat engasjement.
– Vi trenger offentlig støtte, miljøopplæring i skolen, bedre infrastruktur og et bevisst samarbeid med næringslivet. Altfor ofte ser vi gode intensjoner – som en ryddeaksjon i fjellet – der avfallet ender på søppelfyllingen etterpå, og det hele avsluttes med piknik for 100 personer med engangsartikler. Da bommer man på poenget, sier hun.
Ifølge Akimbekova skjer reell endring når man har en dyp forståelse for problemene, og når man rådfører seg med eksperter og aktivister før man setter i gang kampanjer.
– Vaner skapes i barndommen, men de blomstrer når de støttes av systemer som gjør det enklere å leve bevisst. Det som virkelig betyr noe, er å gi disse spørsmålene den oppmerksomheten de fortjener, bygge riktig infrastruktur og – viktigst av alt – lære folk hvordan de faktisk skal sortere avfall, avslutter hun.
