Koronakommisjonen, som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 24. april 2020 for å gjennomgå og evaluere sider ved myndighetenes håndtering av koronapandemien, leverte i dag sin andre delrapport.
Etter to års gransking har gitt kommisjonen, trekker den fram en del sentrale funn.
Landets befolkning og norske myndigheter har samlet sett håndtert pandemien godt. Norge er blant de landene i Europa som har hatt lavest dødelighet, lavest tiltaksbyrde og minst reduksjon i økonomisk aktivitet. Kommisjonen trekker fram at en rekke enkeltpersoner har gjort en innsats langt utover det som kan forventes. I helsetjenesten, statsforvaltningen, kommunene og en rekke næringer er det utvist en imponerende omstillingsevne og fleksibilitet.
Kommisjonen trekker fram at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad var forberedt til å kunne møte og håndtere en pandemi av et slikt alvor og omfang som den som rammet Norge og resten av verden.
Det pekes i rapporten på at pandemien medførte i perioder stor belastning på enkelte av landets intensivavdelinger. Intensivberedskapen på sykehusene var for dårlig da pandemien rammet Norge. Kommunelegefunksjonen var heller ikke godt nok rustet til å håndtere pandemien, og kommunelegene fikk en krevende arbeidssituasjon under pandemien.
Sårbare vaksineleveranser
Regjeringen har utøvd sterk sentral styring av håndteringen av pandemien. Den har truffet beslutninger i så vel viktige saker, som små og avgrensede saker.
Når det gjelder vaksiner og tilgangen på disse, skriver kommisjonen at man gjennom kreativitet og handlekraft lyktes meget godt i arbeidet med å skaffe vaksiner til befolkningen. Prosessene viste imidlertid at systemene for å anskaffe vaksiner var sårbare. Norge var avhengig av velvilje og hjelp fra EU og enkeltland i Europa.
Ellers viser det seg at vaksineringen av befolkningen var vellykket og resulterte i en høy vaksinasjonsgrad. Det pekes på at regjeringen kunne med en tidligere geografisk prioritering av vaksiner til områder med høyt smittetrykk, i større grad nådd egne mål om å ivareta helse og redusere forstyrrelser i samfunnet.
For å begrense smitte ved innreise fra utlandet innførte myndighetene inngripende tiltak overfor enkeltpersoner. Tiltakene var preget av hastverk og stadige justeringer. Dette var krevende både for de som skulle utforme og iverksette tiltakene, og de som skulle etterleve dem.
Kommisjonen roser myndighetenes kommunikasjon om pandemien, smitteverntiltak og vaksinasjon. Kommunikasjonen ut til befolkningen har vært god, og den har nådd fram til de fleste i samfunnet. Kommunikasjonen har bidratt til å skape tillit. Det pekes imidlertid på at myndighetenes informasjon i varierende grad nådde fram til innvandrerbefolkningen.
Kommisjonen skriver at innvandrerbefolkningen i Norge var overrepresentert blant de smittede og alvorlig syke og underrepresentert blant de vaksinerte. Myndighetene var ikke tilstrekkelig forberedt til å håndtere de økonomiske, praktiske og sosiale barrierene mot testing, isolering og vaksinering som fantes blant mange med innvandrerbakgrunn. Det tok lang tid å iverksette målrettede tiltak mot denne delen av befolkningen.
Krevende arbeidssituasjon
Kommuneleger, kommuner, politiet på grensen og andre som skulle håndtere smitteverntiltak lokalt, fikk informasjon om nye anbefalinger og regler samtidig som resten av befolkningen, enten på pressekonferanser eller på regjeringens eller helsemyndighetenes hjemmesider.
Dette bidro til å gjøre arbeidssituasjonen svært krevende for dem som skulle håndtere smittevernet lokalt.
Kommisjon konkluderer sin rapport med at pandemien har forsterket sosiale og økonomiske ulikheter i befolkningen.
Slik kommisjonen ser det, rammet smitteverntiltakene i særlig grad barn og unge hardt. Myndighetene får i kommisjonens rapport kritikk for at den ikke i tilstrekkelig grad klarte å skjerme barn og unge i tråd med egen målsetting.
