Norges våpenindustri blomstrer og skaper titusenvis av arbeidsplasser og milliarder i verdiskaping, og alle jubler. Medaljen har imidlertid en bakside vi ikke snakker om.
Da Dagsavisen nylig slo fast at norsk forsvarsindustri er i kraftig vekst – 17 300 sysselsatte og 24,2 milliarder i verdiskaping i 2023 – sprakk også bildet av Norge som en fredsnasjon. Det brutalt ubehagelige bakteppet er at norske selskaper og staten tjener rått på konflikt og krig i strid med menneskerettighetene og folkeretten. Vi har rett og slett blod på hendene.
Men klingende mynt i kassa er bare en del av historien. Det som burde skapt nasjonalt raseri og fakkeltog er det faktum at norskprodusert ammunisjon fra Raufoss, gjennom Nammo, blir solgt til Israel via et datterselskap i USA – og deretter brukt mot sivilbefolkningen i Gaza. Nammo er halvstatlig eid, og via det heleide datterselskapet Nammo Talley, leveres blant annet M72-raketter, M141-raketter og Mk 211-ekspanderende kuler til det amerikanske markedet.
Disse selges videre til Israel, til tross for at norsk regelverk forbyr direkte leveranser til land i aktiv konflikt eller i tilfeller hvor de kan brukes mot sivile. For å slippe å ta ansvar og omgå regelverket bruker norske myndigheter en norsk statlig kremmer der borte i USA som bryter det etiske regelverket for oss. Da er vi fornøyd.
Dobbeltmoralen blir ekstremt tydelig. Det er selvfølgelig en krevende øvelse for Espen Barth Eide å bli sendt på banen for å kritisere at IDF bomber sykehus på Gaza når det er norskproduserte M72-raketter som legger sykehusene i ruiner. Dette ubehagelige faktum burde skapt et nasjonalt jordskjelv, men poenget er helt fraværende i den offentlige samtalen.
Jo mer vi tjener på salg av våpen og sikkerhetsteknologi, desto mer pinlig framstår Norges innestemme i internasjonal politikk. Vi nøler med å fordømme USA når de svartelister FNs spesialrapportør Francesca Albanese for å støtte Den internasjonale straffedomstolen. Vi leker stilleleken når ICCs utsteder arrestordre mot Israels ledere.
Vi unnlater å stille oss tydelig bak når andre kritiserer den høyst udemokratiske ordningen som vi fikk etter siste verdenskrig, hvor USA og de andre stormaktene fikk vetorett i sikkerhetsrådet, eller når vi ser hvordan denne vetoretten benyttes. Vi vegrer oss for å ta ordet folkemord i vår munn når Israel, støttet av USA, er i ferd med å utslette befolkningen i Gaza. Det er rett og slett mer enn påfallende når Norges tydelighet blir til holdningsløs mumling når stormakter utfordres.
Samtidig fortsetter Oljefondet å investere i israelske selskaper knyttet til okkupasjonen av Palestina – til tross for omfattende kritikk. Over 220 milliarder kroner er plassert i selskaper som kritiseres for å finansiere ny bosettingsvekst. FNs spesialrapportør og over 50 norske organisasjoner har bedt Norge trekke seg ut, men norske myndigheter fastholder at Oljefondet ikke skal være et utenrikspolitisk verktøy. Igjen ser vi unnfallenhet og holdningsløshet. Det viser at norske myndigheter både er moralsk tvetydige og politisk svake. Vi mister noe vesentlig av vårt eget verdigrunnlag når det viktigste av alt blir å holde seg inne med Daddy og Bibi.
I Albanesesaken, der USA går så langt som å fryse eiendelene til FNs spesialrapportør og nekte henne adgang til USA pga. støtte til ICC, har Norge vært nesten helt fraværende. Vi har et åpenbart ansvar for internasjonal rett og humanitær handling, men ordbruken er forsiktig og diplomatisk og setter ikke skapet på plass.
Det er bare mulig å trekke følgende konklusjon: Det er pengene som rår. Når norsk industri – våpen-, olje- og teknologisektor setter profitt foran etikk og moral, ser vi det igjen i de diplomatiske prioriteringene. Det er ikke prinsippene og verdigrunnlaget vi bygger politikken på som teller, men rett og slett stormaktenes geopolitikk og klingende mynt i vår egen kasse.