Med kommunalminister, Kjersti Stenseng, i spissen, samler nasjonale og lokale politikere seg om å bygge det luftslottet som skal redde landet ut av de demografiske utfordringene vi står overfor. Planen høres både skremmende og selvmotsigende ut: vi må kutte for å bevare!
Det mangler ikke på floskler når disse politikerne skal skape den nødvendige «sense of urgency» og mørne folk opp til å tåle den beske kutt-medisinen de forskriver – vi må «våge å tenke nytt» og «tørre å ta grep» – som om problemet er feighet hos de lokale politikerne heller en skrantende offentlige tjenester. Og det blir ikke mindre klisjefylt når politikerne skal forsøke å forsvare denne uforsvarlige nedbygginga av velferdsstaten vår. «Vi går tom for folk før vi går tom for penger» – har blitt et mantra vi til stadighet får høre. Men når diskusjonen om mer penger til kommunene kommer opp, har vi visst ikke nok av dem heller, på tross av at vi er en søkkrik nasjon.
Kommunene må få «større frihet» til å prioritere, mener Stenseng, slik at de kan flytte penger til de områdene hvor de trengs mest. Men hvordan tenker kommunalministeren denne prioriteringa skal foregå? Skal vi redusere antallet ansatte i barnehager slik at de i større grad blir institusjoner for «oppbevaring» av barn? Eller er det folk med funksjonshindringer som i enda større grad må klare seg uten hjelp fra andre enn pårørende? Eller skal barn som får hjelp av barnevernet måtte bli i sine familiers skadelige oppvekstmiljø? Jeg skulle svært gjerne likt å høre hvilke konkrete prioriteringer Stenseng tenker bør gjøres, heller enn disse slitte, generelle frasene. På tross av hva Stenseng påstår, vet nemlig ikke kommunene best hvordan finne gode løsninger på utfordringene. De såkalte «løsningene» fattige kommuner famler seg fram med nå, er ikke bare dårlige, men potensielt katastrofale. Den aller viktigste løsningen vet vi utmerka godt alle: en langt mer realistisk finansiering av kommunene våre! Uten en bedre finansiering av kommunene, er eneste forsvarlige grep å innføre statlig finansiering av viktige og kostbare kommunale tjenester som barnehage, skole og eldreomsorg.
Så nei, Stenseng! Hva du foreslår, er ikke «å tenke nytt». Tvert i mot handler det om å følge samme sporet vi har vært på vei i flere tiår – en gradvis nedbygging av velferdsstaten. Hva vi trenger, er en større diskusjon av hvilket samfunn vi faktisk ønsker oss!