Da var arbeidernes kampdag over, men ingen tid til å slappe av!
Et trekk ved dagens politiske diskusjon som jeg reagerer sterkt på, hvordan «rasjonalitet» og ekspertise benyttes til å dekke over etiske problemstillinger og politiske veivalg. Både byråkrati og politikere lar seg lett friste til å pakke deres politiske målsetninger inn i en retorisk rustning bestående av hva vi MÅ gjøre for at framtida skal være bærekraftig. Som om vi ikke har noe valg. Beveger man seg imidlertid et lite stykke under overflata, viser det seg at grunnmuren for dette byggverket av argumenter, er ganske porøst.
La meg ta et eksempel angående pårørendes rolle i framtida. I følge samtlige offentlig planer for framtidas omsorgstjenester, må pårørende ta et større ansvar for framtidas omsorg. Ja, de må i enda større grad være hva Pårørendealliansen kaller et «bemanningsbyrå for kommunene». Dette er, i følge dagens rådende politiske tenkning, en uungåelig konsekvens av mangel på offentlige midler og helsepersonell, noe som kanskje kan framstå fornuftig – i alle fall for dem som mangler erfaring med dagens pårørendeomsorg. Problemet er bare at dette strider fullstendig mot en annen målsetning – at alle må jobbe mer og lenger i framtida pga. endringer i demografi – den såkalte eldrebølga.
Hvis flere skal ta på seg tungt pårørendearbeid, vil de nødvendigvis måtte trappe ned lønnsarbeidet. Og hvis flere skal arbeide mer og lenger, vil de nødvendigvis være forhindra fra å ta på seg mer pårørendearbeid. Dette går bare ikke opp! Allikevel får disse målsetningene lov til å eksistere side ved side, og begge blir rasjonalisert og plassert inn i stortingsmeldinger, perspektivmeldinger og annet «kunnskapsgrunnlag» for utforming av politikk.
Jeg har selv forsøkt å ta dette spesifikke paradokset opp ved flere anledninger, men det er virkelig en seig materie så lenge motparten kan slå i bordet med «ekspertise» som sier at mer pårørendearbeid og mer lønnsarbeid er kompatibelt. Ja, jeg har til og med leita opp annen forskning som peker på disse motstridende målsetningene, men uten at problemene blir tatt på alvor. Kanskje det er på tide med en debatt om hva som er et valid kunnskapsgrunnlag for politikkutforming, og hvilken rolle byråkratiet faktisk spiller og bør spille?