Antiwar.com
Nylig holdt de kurdiske SDF-styrkene en enhetskonferanse i Paris for å diskutere, blant annet, hvordan integrasjonen med den islamistiske syriske regjeringen skal fungere. Konferansen ble fordømt av regjeringen, som nektet å delta og hevdet at den brøt med den eksisterende integrasjonsavtalen.
Integrasjonen ble avtalt allerede i februar, men uten konkrete detaljer, noe som har bremset prosessen betydelig. Hayat Tahrir al-Sham (HTS)-regjeringens løfte om enhet har blitt svekket av alvorlig vold mot minoritetsgrupper over hele landet. Mange er fremdeles sint fordi den «inkluderende» kabinettet utelukket kurderne helt og ga andre minoriteter bare symbolsk representasjon.
Konferansen i Paris så ut til å vise for mye uenighet for HTS’ smak, og de nektet derfor å delta. De beskyldte deltakerne for å ha separatistiske ambisjoner og påsto at konferansen ble støttet av utenlandske aktører som undergraver visjonen om «én hær, én regjering og ett land». De var også uenige i at konferansen ble holdt i Paris og hevdet at bare Damaskus var et lovlig sted for slike diskusjoner.
Konferansen endte med en erklæring som krevde en bredere deltakende prosess i overgangsperioden og rettferdig representasjon for etniske og religiøse minoriteter. Til tross for noen symbolsk tilordning av kabinettsposisjoner til minoriteter, beholdt HTS makten sentralisert hos seg selv.
Mangelen på fremgang i integrasjonen, særlig for kurderne, har ført til at USA, som støtter HTS’ visjon om en sterkt sentralisert regjering, har kritisert kurderne for forsinkelsene. USA har også krevd at SDF fullstendig nedlegger våpnene, noe som tilsynelatende ville svekke deres evne til å integreres i den nasjonale hæren. SDF avviste raskt dette kravet.
Mangelen på fremgang har også ført til kamper de siste dagene mellom pro-HTS-styrker og SDF. Kurderne sendte ut en erklæring lørdag der de beskyldte regjeringen for gjentatte brudd på våpenhvilen, mens regjeringen gjorde motsatt påstand om at kurderne angrep dem uten grunn.
Etter seks måneder med integrasjon som har resultert i få samtaler, noen kamper og lite konkret fremskritt, ser HTS ut til å bli stadig mer utålmodige. De tror at USAs støtte gir dem mulighet til å påtvinge sin visjon med nesten fullstendig straffrihet.
Kurdernes motvilje mot integrasjonen øker sannsynligvis på grunn av HTS’ voldelige knusninger og mangelen på internasjonal bekymring for disse. Det har allerede skjedd to store massakrer i år, og nesten 10 000 mennesker har blitt drept i prosessen. Siden Syrias kurdere tidligere har blitt påvirket av slike utrenskninger, er det ikke rart at de ikke umiddelbart er villige til å akseptere status quo.
