USA har nå innført sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte palestinske områdene.
Hun er nektet innreise til USA, eventuelle eiendeler er frosset, og amerikanske selskaper får ikke lenger ha økonomisk kontakt med henne.
Les mer: VG – USA innfører sanksjoner mot Francesca Albanese
Dette er ikke en reaksjon på ulovlig virksomhet, vold eller korrupsjon – det er en straff for å gjøre jobben sin. Albanese er utnevnt av FNs menneskerettighetsråd for å overvåke og rapportere om menneskerettighetsbrudd i Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. I sin siste rapport slår hun fast at Israels handlinger i Gaza kan utgjøre folkemord, og peker på selskaper som bidrar økonomisk og teknologisk til ødeleggelsene. Hun ber verdenssamfunnet svare med handelsboikott og rettslig etterforskning – virkemidler som ligger godt innenfor rammen av folkeretten.
USAs svar er å skyte budbringeren. I stedet for å gå i dialog med FN, benekter de ikke bare anklagene, men straffer personen som fremsetter dem. Det er et kraftfullt eksempel på hvordan USA bruker sin globale maktposisjon ikke for å styrke folkeretten, men for å svekke den. Albanese er en uavhengig ekspert, valgt av et FN-organ. Ved å sanksjonere henne direkte, sender USA et klart signal: Den som kritiserer Israels krigføring, risikerer personlige represalier. Dette er ikke bare et angrep på én person, men på hele den internasjonale rettsorden.
Les mer: Fagforbundet – En tid for dristig handling
Amnesty International kaller sanksjonene en fornærmelse mot rettferdighet. Det er vanskelig å være uenig. USAs handlinger fremstår som et forsøk på å undergrave FN-systemets legitimitet. De anerkjenner ikke Den internasjonale straffedomstolen, trekker støtte fra FN-organer de misliker, og reagerer med maktbruk når folkerettslige normer utfordrer deres geopolitiske interesser. USA isolerer seg selv som den stormakten som setter egne allianser og interesser over rettsprinsipper.
Og hvor er Norge i dette bildet? Når en FN-ekspert blir direkte angrepet for å utøve sitt mandat, burde reaksjonen vært kraftfull. I stedet kommer det kun vage og diplomatiske uttalelser fra norske myndigheter om «bekymring» og «dialog». Utenriksminister Espen Barth Eide har uttrykt at han «ikke støtter sanksjonene», men legger samtidig vekt på behovet for balanse og forståelse for «ulike perspektiver». Dette er servilitet uten sidestykke.
Dette er ikke tiden for nøytralitet. Når prinsippene i folkeretten angripes, kreves det tydelig motstand – ikke stilltiende aksept. Norges rolle som pådriver for menneskerettigheter forplikter, med blir verdiløs når alvorlige overgrep og stormaktsarroganse blir møtt med innestemme.
Det er verdt å spørre: Hva skjer når verdens mektigste stat aktivt motarbeider de institusjonene som er satt til å beskytte sivile i krig? Hva skjer når folkerettens voktere blir truet til taushet? Det er ingen tilfeldighet at det er i palestinaspørsmålet USA stadig går alene – mot resten av verden i FN-avstemninger, mot anbefalinger fra menneskerettighetseksperter og domstoler, og nå også mot sine egne idealer om ytringsfrihet og rettssikkerhet.
Sanksjonene mot Albanese er et farlig signal. De vitner om en supermakt som ikke lenger tåler uavhengig granskning, og som med åpne øyne forsøker å skremme FN til stillhet. Hvis vi lar det passere, bidrar vi til en verden der folkerett ikke lenger er en norm, men et verktøy de mektige bruker etter behov. At Norge – et land som liker å se seg selv som en forsvarer av multilaterale institusjoner – ikke reagerer tydeligere, er ikke bare skuffende. Det er prinsippløst.