Det er Kina som kommer til å redde verden – hvis den kan reddes. Landet er styrt av eksperter med makt og vilje til å tenke langsiktig. Mens vestlig-kapitalistiske land prioriterer kortsiktig gevinst og mislykkes. Det var det klare budskapet fra Jørgen Randers – til en lettere overrasket forsamling av European Grandparents for Climate.
Professor emeritus Jørgen Randers er kanskje mest kjent som medforfatter av den epokegjørende boka «Limits to Growth» fra 1972, oversatt til 30 språk og utgitt i 30 millioner eksemplarer over hele verden. Senere har han hatt en rekke posisjoner med flere muligheter enn de fleste for å påvirke politiske beslutninger. I 2004–2006 var han leder for det regjeringsoppnevnte Lavutslippsutvalget, som konkluderte at det er praktisk mulig – og ikke avskrekkende dyrt – å gjøre Norge til et samfunn som radikalt kutter klimagassutslipp. Konkrete forslag ble lagt fram, men når det kom til stykket, ble nesten ingen av dem realisert.
Slike erfaringer har gjort at Randers har utviklet en dyp pessimisme, fortalte han, – hvis det ikke hadde vært for Kina, der han har jobbet og forelest de siste ti åra. I Norge og andre typisk vestlige land kommer det nesten aldri lengre enn til pratestadiet. Det liberale demokratiet fungerer ikke når det ikke lønner seg å løse problemene, og kan i verste fall kjøre et samfunn rett i dass, slik vi nå ser i USA. I Kina derimot, blir kunnskap omsatt til praktisk politikk, raskt og effektivt.
Jørgen Randers mente besteforeldrene ville tjene på å forenkle budskapet vårt. For det første – olje og gass må fases ut så fort som overhodet mulig. Norske politikere må ikke slippe unna med sin dobbeltkommunikasjon. For det andre – vi må ha en ny målestokk for samfunnsutviklingen. Det viktige er ikke BNP, men folks trivsel og velferd og well-being. I Norge i dag er dette standpunkter som er lite salgbare, innrømmet Randers. «But I am smiling – because I know I’m on the winning team.»
