Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) vil at Norge skal øke sin klimabistand kraftig, til minst 50 mrd. kroner i året. Det samme vil Redd Barna og Kirkens Nødhjelp. Det har vi uten tvil råd til, og det finnes effektive måter å bruke pengene på, sier Eirik Mofoss. Han er daglig leder i tankesmia Langsikt, som arbeider for en politikk som bedre ivaretar framtidas interesser.
Eirik Mofoss er sivilingeniør med industriell økonomi som spesialområde. Han startet karrieren tradisjonelt innenfor IT og finans, forteller han, – men med en drøm om å finne noe mer meningsfylt å jobbe med. Siden har han vært innom politikk og bistand. Langsikt ble etablert i 2023 og har i dag ni årsverk.
– Spesielt for de unge er det avgjørende at vi klarer å ta langsiktige valg. Mye av politikken handler jo om å få oppmerksomhet. Da er det lett å glemme tingene som ligger lenger ut i horisonten. Problemet er at politikerne ikke har sterke nok insentiver i dag – for å ta kostnadene som skal til for å spare framtidige generasjoner for det som kan bli en global katastrofe.
Best for klima – og for verden
Besteforeldrenes klimaaksjon har blitt stadig mer opptatt av hvordan Norge bedre kan bruke oljemilliardene i det godes tjeneste – i en verden der klimafinansiering trengs som aldri før. I dag bruker vi, blant annet gjennom det statlige investeringsselskapet Norfund, litt over 10 milliarder kroner per år på internasjonal klimafinansiering – med gode resultater. Dette bør øke til det femdobbelte, minst. Men pengene må ikke tas fra bistandsbudsjettet, bare fordi tiltakene gjennomføres i utviklingsland. Bekjemping av fattigdom må fortsette som før, samtidig som det kommer friske penger til investering og utvikling av bl.a. fornybar energi i lavinntektsland.
– Klima er et globalt fellesgode, sier Eirik Mofoss.
– Så dette er også hjelp til selvhjelp. Da bør ikke bistanden og verdens fattigste ta hele regningen. Og for investeringene i fornybar energi gjennom Norfund er de dessuten lønnsomme. Avkastningen på Norfunds investeringer i utviklingsland er langt bedre enn det oljefondet har oppnådd. Av en eller annen grunn regner likevel Finansdepartementet slike investeringer som utgifter på statsbudsjettet, bistand – altså gaver – og til dels tap.
– Her må det ryddes opp, slik at vi får gode begreper og vet hva vil holder på med. Det er viktig å skille mellom klimatilpasning i de fattigste landene, som også jeg mener er bistand – og det som er lån og investeringer i reduksjon av utslipp, et globalt fellesgode. Sistnevnte skjer ofte også i mellominntektsland, der risikoen er lav. Det er også viktig å skille mellom hva staten Norge bidrar med og hva som gjøres med privat kapital og investeringer. Begge deler er nødvendig, men i dag har politikerne en tendens til å blande dette sammen. Det er et forsøk på å skape et glansbilde som det ikke er grunnlag for. Jeg vil faktisk si at det er triksing med tall.
Kan bruke mye mer penger!
Fattige lands behov for klimaomstillingsmidler øker i takt med flere orkaner, skogbranner og oversvømmelser, mens innbyggerne i disse landene selv slipper ut lite klimagasser. Det må være et moralsk imperativ, mener Besteforeldrenes klimaaksjon, at en del av oljefondets store midler (i dag ca. 20 000 mrd. kroner) går til bekjempelse av globale klimaproblemer. Dessuten er det en effektiv måte å forebygge klimaskader på, som på ulike vis rammer oss alle.
– Jeg er enig i dette, sier Eirik Mofoss. Internasjonal klimafinansiering gir kostnadseffektive resultater! Men vi må samtidig bli mer edruelige når det gjelder den faktiske klimaeffekten. Å overdrive kan gi motsatt effekt. De offisielle beregningene viser at de 5,6 milliarder kroner som ble investert gjennom Norfunds Klimainvesteringsfond 2022–2024, fører til årlig unngåtte utslipp tilsvarende 40 prosent av de norske nasjonale utslippene. – Ikke misforstå meg, jeg er veldig imponert over det som er gjort gjennom Norfund. De har gode resultater! Men dette tallet er altfor høyt. Norge kan ikke ta æren for 100 prosent av resultatet, når vi bare dekker for eksempel 20 eller 30 prosent av innvesteringene!
– Hvis vi vil ha større effekt, er det ingen problemer å øke beløpet – til 0,25 prosent av oljefondet, slik dere i BKA foreslår. Eller enda mer. For det første: Disse ekstra milliardene vil i praksis ikke merkes på fondet, som legger på seg adskillig mer hvert eneste år. For det andre: Pengene vil brukes utelukkende i utlandet og ikke legge press på norsk økonomi, slik mange er redd for. Og for det tredje og viktigste: Det finnes en mengde hull å putte pengene i, der de vil være særdeles velkomne og gjøre god nytte for seg. Vi kan bruke mer gjennom både Norfund og regnskogsatsinga. Vi kan styrke FN og særlig Verdensbanken, som nå har satt grønn omstilling på agendaen. Dessuten kan staten tilby risikoavlastende garantier til bedrifter som vil satse på fornybar energi i fattigere deler av verden, der lønnsomheten er usikker og oppfattet risiko er høy. Her er de norske ambisjonene i dag veldig lave, langt bak Sverige for eksempel.
Drømmer om et rausere Norge
Flere ganger i løpet av samtalen kommer Eirik Mofoss tilbake til Finansdepartementet, som med hård hånd styrer mye av det som blir gjort, og som ser det som sin oppgave å holde igjen på pengebruken.
– Det kan det være gode grunner til, selvfølgelig, men det virker også som de ikke vil ta innover seg at klimafinansiering kan være god business også for oss; vi har ikke tapt fem øre på Norfunds investeringer gjennom 25 år, samtidig som de har bidratt til en bedre verden. Det er også billigere å unngå utslipp andre steder enn her hjemme. I tillegg til at det gir Norge masse goodwill.
– Husk at det alltid er billigere å forebygge enn å reparere! Husk også at vi i den industrialiserte del av verden historisk har bidratt til en enormt stor andel av CO2-forurensinga, og sånn sett har en stor karbongjeld å betale til resten av verden.
– På samme måte som dere i BKA drømmer jeg om et rausere Norge. Vi kan selvfølgelig ikke redde verden alene, men det trengs at noen går foran. Bare i løpet av de siste par åra, som følge av Ukraina-krigen og prisoppgangen på gass, har vi tjent like mye som hele den amerikanske Marshall-hjelpa etter 2. verdenskrig. Vi både kan og bør bruke mer av dette, også fordi konsekvensene hvis verden ikke klarer å omstille seg, kan bli at oljefondet synker kraftig i verdi. Beregninger gjort av oljefondet selv, sier at en femdel av aksjeverdiene kan gå tapt som følge av klimaendringer, ekstremvær, osv. Og det er et konservativt anslag.
