En av de største politiske skampletter i nyere tid, er helseforetakene. Blendet av nyliberalistiske idéer om hvordan konkurranse ville utrette undere for effektiviteten i offentlig sektor, valgte Arbeiderpartiet i samarbeid med Høyre og FrP å organisere våre sykehus rundt et kunstig semi-marked, erstatte ansatte i førstelinja med ledere, mellomledere og konsulenter, samt dele opp driften og la de ulike delene konkurrere med hverandre om ressursene.
Modellen har fått katastrofale følger, blant annet har man flere steder i landet endt med å bygge nye sykehus som var for små allerede da de ble åpnet. Bakgrunnen for dette har vært at modellen knytter sammen drift og investeringer på en måte som tvinger sykehusene til enten å kutte dramatisk i pasientbehandlinga, eller spare gjennom å bygge mindre og billigere. Ingen av alternativene gir noen som helst mening. Modellen er også uvanlig upopulær blant befolkningen, og det har ved flere anledninger oppstått protestgrupper som har kjempa for at vi skal erstatte modellen med et nytt system som setter pasienter og faglighet i sentrum, i stedet for klamme økonomiske modeller.
Etter årets valg står vi i en unik posisjon der vi har et storting med sterk motstand mot helseforetakene, og de har folket i ryggen. Det framstår også som at Arbeiderpartiet er på gli, på tross av at modellen er et av Stoltenbergs store prestisjeprosjekter. Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet uttaler nå at mye har endret seg de siste 25 årene, og at det derfor er naturlig at vi vurderer modeller for å se hvordan vi kan organisere oss bedre. Regjeringen satte derfor nylig ned Helsereformutvalget som skal komme med forslag til hvordan best organisere helsetjenestene våre.
Det er allikevel verd å følge godt med på debatten framover, for mye kan tyde på at både Ap og deler av LO ser for seg mindre justeringer av modellen framfor å ta tak i de omfattende problemene modellen har skapt. Samtlige fra LO som Dagsavisen har intervjua, trekker nemlig på thatchersk vis fram at det ikke finnes noe alternativ. Ja, LO-sekretær Odd Haldgeir Larsen går til og med så langt som å kritisere motstanderne av helseforetaksmodellen for ikke å ha kommet opp med et detaljert alternativ – som om det er vanlig praksis når man ønsker å erstatte politikk som har vist seg dysfunksjonell. I følge Larsen har derfor LO foreløpig valgt å innrette arbeidet mot å forbedre dagens modell innenfor dagens rammer. Dette høres svært feigt og defensivt ut, og det er på ingen måte tilstrekkelig.
Jeg vil derfor på det sterkeste oppfordre alle LOs medlemmer og tillitsvalgte til å legge sterkt press på egen organisasjon. Vi som lenge har talt for å skrote denne nyliberalistiske styringsmodellen, trenger virkelig fagforeningene på vår side når vi snart skal stå i kampen for et helsevesen bygget på faglighet og pasientenes behov framfor den økonomiske bunnlinja og et system bygget på kvasi-konkurranse.