Bergen, Oslo og nesten alle andre norske kommuner har i flere tiår skjult milliarder i regnskapet. Dette skjer i form av av disposisjon kalt «premieavvik» – en fiktiv kortsiktig fordring som egentlig ikke finnes, og som på sikt kan vise seg å bli fryktelig dyrt for kommunene.
Kommuneregnskap er kompliserte saker, og mange kommunepolitikere har verken tid eller kunnskaper til å finlese regnskapene som blir presentert av kommunedirektøren og vedkommendes stab. Men kanskje de burde gjøre det. For hva skjuler seg egentlig bak alle tall og sekkeposter i et kommuneregnskap?
Tidligere leder av Rød Valgallianse, nå Rødt, og mangeårig bystyrerepresentant i Bergen, Torstein Dahle, har satt seg ned og gransket kommuneregnskap. I en egen rapport til Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKKF), har han tatt for seg denne mystiske posten som heter «premieavvik», og dokumentert hvordan dette er en «regnskapspost» som innebærer en stor fare for norske kommuners økonomi på sikt.
Hva er så «premieavvik»? Premieavvik er en fiktiv kortsiktig fordring som egentlig ikke finnes. Den har blitt brukt for å jevne ut svingninger i pensjonspremier. Resultatet er at kommunenes balanse viser store likvide midler, som i virkeligheten er luft, mens de faktiske driftsutgiftene blir betydelig underrapportert. Dette har kostet kommuner og innbyggerne mer enn 66 milliarder kroner i tapte rammetilskudd og rentetap.
Hvordan oppstår premieavvik?
Når en kommune betaler pensjonspremier for sine ansatte, kan beløpet variere fra år til år. For å dempe disse svingningene pålegger Kommunal og distriktsdepartementet (KDD) at forskjellen mellom den faktiske premien og en beregnet, stabil pensjonskostnad bokføres som en kortsiktig fordring – premieavvik. Posten finnes kun på papiret; den har ingen skyldner og ingen reell verdi.
For å illustrere hvor stort problemet er, kan vi ta for oss kommunene Oslo og Bergen.
Bergen komune: 3,44 milliarder kroner i premieavik – 80 prosent av arbeidskapitalen.
Oslo komune: 9,7 milliarder kroner i premieavvik – nesten halvparten av omløpsmidlene.
Hele landet: cirka. 66 milliarder kroner i fiktive fordringer per 31.12.2024.
Tallene er registrert fordi KDDs budsjett og regnskapsforskrift krever det, men de representerer ingen faktiske penger.
Hvorfor er dette farlig?
Hvorfor er dette så farlig? Dette regnskapstrikset, som det jo egentlig er, skjuler kostnader. Premieavvik trekkes fra driftsregnskapet, så kommunenes faktiske utgifter ser lavere ut enn de er. Dette regnskapstrikset fører også til reduserte rammetilskudd fra staten til kommunene. Stortinget fastsetter kommunenes inntektsrammer på grunnlag av de rapporterte driftsutgiftene. Når utgiftene er kunstig lavere, får kommunene mindre støtte – anslått tap på 66 milliarder kroner.
Regnskapstrikset medfører også tapte renteinntekter for kommunene. Dette da de fiktive midlene ikke kan investeres eller brukes til gjeldsnedbetaling. Kommunene mister renteinntekter og pådrar seg ekstra kostnader; estimert tap er flere milliarder kroner per år.
Hvordan skal premieavviket nedbetales?
Forskriften krever at premieavviket amortiseres over syv år. I praksis oppstår nye premieavvik hvert år, så den samlede fiktive posten vokser i stedet for å krympe. Staten har lovet å dekke premieavviket «krone for krone», men dette har i realiteten skjedd ved at kommunene bærer kostnadene gjennom lavere rammetilskudd og tapte renteinntekter.
Hva bør skje videre med ordningen? Torstein Dahle skriver i sin rapport at denne måten å føre regnskap på bør avskaffes, i det minste reformeres. Kommunene bør kunne rapportere faktiske pensjonsutgifter direkte, uten fiktive fordringer.
Dahle skriver videre at etter hans mening, bør dette bli et statlig ansvar. Man bør gjøre premieavviket til en reell statlig fordring som kan betales tilbake til kommunene. Videre mener han kommunene bør få erstatning for de tapte renteinntektene som følge av den kunstige likviditetsmangelen.
Premieavviket er et tydelig eksempel på hvordan regnskapstriks kan skjule den virkelige økonomiske situasjonen i offentlig sektor. Når tallene på papiret ikke lenger stemmer overens med virkeligheten, risikerer både politikere og innbyggere å ta beslutninger på feil premisser – med store konsekvenser for velferden i hele landet.
