Hvis det er én god ting de siste ukenes Epstein-kjør har bragt med seg, så er det at den norske «tillitskulturen» har fått seg en kraftig brist. Ikke misforstå meg – jeg synes at høy grad av tillit i et samfunn er helt avgjørende for å skape et godt liv for folk. Det jeg ikke liker, er at folk blir lurt. Ja, at den såkalte tilliten legger seg som et slør over folks dømmekraft slik at de fortsetter å la seg lure. Da er det langt bedre at myndigheter, byråkrati og andre maktpersoner møtes med mistenksomhet og kritisk sans.
Vi har nemlig fortsatt å klamre oss til et bilde av Norge som et samfunn basert på tillit, selv om det er lenge siden dette var tilfellet. Den tilliten har nemlig lenge gått én vei. Mens våre nasjonale politikere har hatt gunstige ordninger og goder med svært lav grad av kontroll, så har de samme folka gradvis strammet inn kontrollen av innbyggere med behov for stønader fra vårt velferdssystem helt til systemet oser av mistillit. Og mens vi i korona-tida øste milliarder av kroner inn i støtteordninger for næringslivet som politikerne insisterte på skulle være tillitsbaserte, har de samme politikerne gjort sitt ytterste for å mistenkeliggjøre alle grupper som påfører samfunnet kostnader, enten det er syke mennesker, barn med utfordringer eller flyktninger som ankommer landet vårt. Vi har altså fått en maktelite i landet vårt som krever stor grad av tillit fra befolkningen, mens de selv arbeider hardt for å fjerne tilliten til den samme befolkningen de ønsker skal ha tillit til dem. Tilliten skal kun gå én vei.
Hva Epstein-skandalen viser oss, er kun de groveste eksemplene på hvordan framstående diplomater, politikere og andre maktpersoner har utnyttet seg på det mest skammelige av tilliten de har blitt gitt, og ikke minst hvordan andre innen makteliten har gjort sitt ytterste for å trenere alle forsøk på å stille disse forbryterne til ansvar for sine ugjerninger. Dette er de samme folka som nylig har kjempet om å være hardest i klypa mot kriminelle ungdommer på bunn av vårt samfunnshierarki.
Det finnes nok av andre, alvorlige og mindre alvorlige, forsøk på hemmelighold der maktpersoner forsøker å beskytte hverandre mot å bli stilt til ansvar for sine ugjerninger. Ta for eksempel en langt mindre profilert, men svært alvorlig sak om hvordan Equinor med vilje har utsatt sine arbeidere for helseskadelige arbeidsforhold for å kunne maksimere inntektene sine. Da saken nylig eksploderte, ba Equinor om at deler av granskingsrapporten ble holdt hemmelig. Myndighetene, dvs. Havtil, som jo nettopp har til oppgave å sikre høy grad av sikkerhet, helse og arbeidsmiljø i petroleumsbransjen, valgte å støtte Equinor ved å hindre pressen fra innsyn i deler av rapporten. Først når rapporten havnet på Økokrims bord, fikk pressen tilgang til hele rapporten, og vite hvordan Equinor hadde kjent til feilen som forårsaket en livsfarlig gasslekkasje i 2021 i 30 år, men valgt å ignorere den. Vi har altså nok en gang med offentlige myndigheter og næringsliv som beskytter hverandre, og få eller ingen vil sannsynligvis bli stilt til ansvar for dette grove lovbruddet.
Vi kan ikke fortsette slik, men må bygge et samfunn med langt større grad av åpenhet, og hvor folk holdes ansvarlige for ugjerninger, lovbrudd og kriminelle handlinger, særlig når det gjelder mennesker som har blitt gitt tillit, ansvar og makt. Vi kan ikke ha to ulike sett med regler som gjelder for dem som sitter i høye maktposisjoner, og dem som er på bunn av samfunnshierarkiet. Og vi må i langt større grad benytte oss av uavhengige instanser til å granske misbruk av makt. Hvorvidt vi tar slike verktøy i bruk, bør heller ikke avhenge av hva våre nasjonale politikere tenker og mener til en hver tid, eller om de opplever tilstrekkelig press fra medier og folk flest slik som har vært tilfelle med vår statsminister eller Høyres kommende partileder (?) og den pågående diplomatskandalen.
