Det som nå omtales som en «ny verdensorden» under Donald Trump er i realiteten et stort tilbakeskritt. Etter 1945 ble internasjonal maktutøvelse formelt underlagt regler gjennom FN, FN-pakten, menneskerettighetskonvensjonene og et tett nett av traktater.
Systemet har vært preget av maktulikhet og selektiv håndhevelse, men det etablerte i det minste en norm: Militær styrke gir ikke rett. Når denne normen aktivt undergraves, skjer det ikke bare en politisk kursendring, men et rettslig og verdipolitisk havari.
Redusert rettsbeskyttelse
Trumps linje erstatter regelstyring med «America first» og transaksjonell lojalitet. Allianser vurderes ut fra umiddelbar nytte, ikke ut fra felles normgrunnlag. Multilaterale fora fremstilles som kostbare bremseklosser. I stedet fremheves en modell der suverenitet betyr uinnskrenket handlefrihet for stormakten – og redusert rettsbeskyttelse for alle andre.
Les mer: Trumps tale i FN: – En katastrofe for Norge
Kanonbåtdiplomati er ikke bare historisk belastet; det er rettslig problematisk. Når militærmakt eller trusler om slik makt brukes for å fremtvinge politiske eller økonomiske innrømmelser, uthules forbudet mot maktbruk og prinsippet om ikke-innblanding. Retorikken om at makt «skaper respekt» legitimerer en orden hvor styrke blir normbærer. Det innebærer en regresjon fra rettsstatlig universalisme til geopolitisk darwinisme.
Dobbeltstandard
Enda mer alvorlig er viljen til å gi ubetinget politisk og militær støtte til allierte stater som anklages for grove brudd på humanitærretten, også der folkemordspåstander fremmes av internasjonale rettsorganer. Dersom slike anklager avvises som politiske konspirasjoner uten substansiell rettslig prøving, signaliseres det at universelle rettsregler kun gjelder motstandere, ikke venner. Det er en dobbelstandard som bryter med forestillingen om rettens likhet.
Les mer: Her er Trumps liste over FN-organer med «en globalistisk agenda
Utviklingstrekkene har også en intern konstitusjonell dimensjon. Når domstoler, medier og byråkrati systematisk delegitimeres som «fiender», og når lederen fremstilles som folkets direkte inkarnasjon, svekkes maktfordelingsprinsippet. Den klassiske fascismen var preget av autoritær ledelseskult, aggressiv nasjonalisme og en vilje til å sette rett til side for å realisere en forestilt nasjonal skjebne. Parallellene ligger ikke i uniformer eller partistrukturer, men i maktforståelsen: retten underordnes politikken, og politikken underordnes lederen. Man skal være ganske blind for ikke å kjenne igjen disse strømningene.
Historisk destruktivt
En verden organisert rundt «den sterkestes rett» kan fremstå effektiv på kort sikt. På lengre sikt forvitrer den forutsigbarheten som global økonomi, sikkerhet og rettsbeskyttelse forutsetter. Når retten reduseres til retorikk, blir makt det eneste universelle språket. Det er ikke en ny orden, men en gammel – og den har historisk vist seg å være destruktiv både for små og store stater.
Noen lar seg blende av denne nytalen og retorikken. Min oppsummering er at dette går feil vei, at det skjer fort og at det er stor grunn til uro.
