Skal barnevernet først og fremst komme inn når problemene allerede har blitt alvorlige – eller bør familier få langt mer hjelp før situasjonen kommer så langt? Et nytt innspill til familiereform utfordrer måten hjelpeapparatet rundt barn og familier er bygget opp på.
Debatten om barnevernet handler ofte om hva som skjer når barnevernet griper inn.
Men kanskje bør vi også stille spørsmålet om hva som skjer før barnevernet kommer inn i bildet.
Kunne noen familier fått hjelp tidligere? Kunne skole, helsevesen, barnevern og kommunale tjenester samarbeidet bedre? Og finnes det situasjoner der familier først og fremst trenger praktisk hjelp – ikke enda en bekymringsmelding?
Dette er noen av spørsmålene som reises i et nytt innspill til hvordan hjelpeapparatet rundt barn og familier kan organiseres.
Hovedprinsippet er enkelt:
Hjelp før tvang.
Et av de mest konkrete forslagene er å etablere en såkalt «anbefalingsmelding».
I dag er bekymringsmeldingen en viktig inngang til barnevernet. I det nye forslaget reises spørsmålet om hjelpeapparatet også trenger et annet spor.
Lærere, leger, helsesykepleiere, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner skal sammen med familien kunne anbefale konkret hjelp når det er dette familien trenger.
Det kan være BPA, familieassistanse, avlastning, støttekontakt eller annen praktisk og sosial støtte.
En anbefalingsmelding skal ikke erstatte bekymringsmeldingen når det er mistanke om vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt.
Da skal bekymringsmelding fortsatt sendes.
Forslaget retter seg mot de andre tilfellene – der fagpersoner ser at en familie sliter, men hvor svaret kanskje først og fremst bør være hjelp.
Når familien trenger hjelpende hender
Et annet spørsmål som reises, er hva slags hjelp familier faktisk får.
«Noen familier trenger ikke flere møter og veiledningsprogrammer. De trenger hjelpende hender», heter det i innspillet.
Derfor foreslås «familieassistanse» som en fleksibel og brukerstyrt tjeneste.
Etter en individuell vurdering skal hjelpen blant annet kunne bestå av praktisk bistand hjemme, transport, avlastning, støtte til aktiviteter og støttekontaktfunksjoner.
Ordningen kan også organiseres i sammenheng med BPA.
Tanken er at hjelpeapparatet i større grad skal ta utgangspunkt i hva den enkelte familien faktisk trenger.
Hjelp også til foreldrene
Forslaget stopper heller ikke når en barnevernssak først er opprettet.
Kommunene bør styrke foreldrestøtten, for eksempel gjennom familieteam eller Familiens hus.
Foreldre som står i krevende situasjoner eller barnevernssaker skal kunne få hjelp til å finne fram til riktige tjenester, koordinere hjelpeapparatet og gjennomføre nødvendige endringer.
Også etter en omsorgsovertakelse bør foreldrene få konkret støtte dersom målet er at barnet senere skal kunne flytte hjem igjen.
Et svakere barnevern?
Et nærliggende spørsmål er om et større fokus på hjelp til familien kan svekke barnevernet.
I innspillet argumenteres det for det motsatte.
Dersom flere familier får riktig hjelp tidligere, kan barnevernet konsentrere mer av sin kompetanse og sine ressurser om barna som faktisk trenger barnevernets beskyttelse.
Målet beskrives som en overgang fra «bekymringsfokus til ressursfokus» og fra sen inngripen til tidlig hjelp.
Dermed handler forslaget til syvende og sist om et større spørsmål enn innføringen av én ny kommunal tjeneste:
Hva slags barnevern – og hva slags hjelpeapparat rundt familiene – ønsker vi egentlig?
Sterke meninger? Del dem med andre!
