Noen opphold på Vestlandet gir innsikt i en litt annen virkelighet i dette landet, enn ved opphold i Nittedal. Men det berører også oss på det priviligerte Østlandet. Energiforsyning og kraftsituasjonen er f.eks. noe som opptar alle vestlendinger.
Det har vært en sommer der paraplyen mange steder på Vestlandet har vært mer nyttig enn solbrillene. Elvene har gått friskt, fossene har vist seg fra sin beste side, og det har knapt manglet på vann i landskapet. Likevel går vi vinteren i møte med uvanlig lite vann i de norske kraftmagasinene.
Og som så ofte når noe ikke stemmer med forventningene, kommer forklaringene raskt: Kraftbransjen har tappet magasinene for å selge strøm til Europa!
Men er det virkelig så enkelt? Hva forteller tallene, hva betyr situasjonen for kraftforsyningen, og har vi kanskje litt for lett for å lete etter syndebukker når naturen ikke oppfører seg slik vi forventer?
Mye regn – men ikke der det teller?
Det første paradokset er at nedbør og magasinfylling ikke er det samme. Det kan regne mye i Førde, Bergen og langs kysten uten at det nødvendigvis fyller de store kraftmagasinene tilsvarende.
Det avgjørende er hvor mye vann som kommer inn i de regulerte vassdragene. Og her spiller både geografi, snømengder, temperatur og tidspunktet for nedbøren en avgjørende rolle.
Særlig viktig er snøen som samler seg i fjellet gjennom vinteren. Når den smelter om våren og sommeren, kommer enorme vannmengder inn i kraftsystemet. Etter snøfattige vintre kan selv en våt sommer få problemer med å kompensere.
Og ikke alt vann kan lagres. Noe renner gjennom uregulerte vassdrag, noe må slippes forbi av hensyn til miljø og flomsikkerhet, og noe blir brukt til kraftproduksjon mens nedbøren faller.
Det er derfor fullt mulig å oppleve en våt sommer og samtidig ha en svak hydrologisk situasjon.
Det er ikke hvor vått vi har det på bakken som avgjør kraftsituasjonen, men hvor mye energi som faktisk blir lagret i fjellet.
Ett kraftland – fem ulike virkeligheter
Norge har en helt spesiell posisjon i europeisk kraftforsyning. Vi har rundt 1800 vannkraftverk og en samlet magasinkapasitet på om lag 87 TWh. Det er en enorm energireserve som gjør det mulig å flytte kraftproduksjon fra våte perioder til tider da behovet er størst.
Men kapasitet er ikke det samme som faktisk innhold.
Ved utgangen av uke 41, altså 11. oktober, var den nasjonale magasinfyllingen 69 prosent. Det tilsvarer om lag 60 TWh lagret energi, mot en historisk median på nær 72 TWh for denne uken.
Vi mangler med andre ord rundt 11–12 TWh sammenlignet med det normale for årstiden.
Men landsgjennomsnittet skjuler enorme regionale forskjeller.
I Sørvest-Norge, som omfatter Agder, Rogaland og deler av Vestland, var kraftmagasinene bare 52 prosent fulle. Det er hele 31 prosentpoeng under normalen for årstiden.
I Vest-Norge, som blant annet omfatter store deler av det sentrale Vestlandet, var fyllingsgraden 72 prosent. Også det er betydelig under normalen. I Midt-Norge var situasjonen omtrent den samme.
Men reiser vi nordover, blir bildet snudd på hodet. I Nord-Norge var magasinene hele 91 prosent fulle, godt over det normale.
Vi har altså ikke én norsk magasinsituasjon, men flere ganske forskjellige.
Og det er ikke bare en geografisk kuriositet. De største kraftmagasinene ligger i stor grad i Sør-Norge, der underskuddet er størst. Sørvest-Norge alene har nesten 40 prosent av den samlede norske magasinkapasiteten.
Det er med andre ord ikke bare hvor mye vann Norge har som teller. Det er også hvor vi har det.
Strømnettet binder landsdelene sammen, men har begrenset kapasitet til å flytte kraft mellom regionene. Derfor kan vi ha rikelig med vann i nord og samtidig en langt mer krevende kraftsituasjon i sør.
Har vi eksportert bort vannet?
Her kommer vi til den mest omdiskuterte delen av kraftdebatten.
Påstanden om at kraftprodusentene har tappet magasinene for å tjene penger på eksport til Europa, blir stadig gjentatt. Det er forståelig at spørsmålet blir reist. Vi har hatt høy kraftproduksjon og stor nettoeksport de siste årene, samtidig som magasinene nå er uvanlig lave.
Men vi må skille mellom to spørsmål: Har eksporten påvirket magasinfyllingen? Og har kraftprodusentene drevet uforsvarlig tapping?
Det første er det ingen grunn til å avvise. Kraftproduksjon bruker vann, og eksportert kraft må produseres på samme måte som kraften vi bruker selv.
Men det andre krever langt mer dokumentasjon.
Kraftprodusentene har sterke økonomiske grunner til å disponere vannet over tid. Vann som blir brukt i dag, kan ikke selges en kald vinterdag når etterspørselen og prisene kanskje er langt høyere.
Dessuten går kraftutvekslingen begge veier.
I perioder med stor vindkraftproduksjon på kontinentet kan vi importere rimelig kraft og redusere egen vannkraftproduksjon. Da sparer vi vann i magasinene til senere bruk.
Det illustrerer et poeng som ofte forsvinner i debatten: Utenlandskablene kan både tappe og spare norske vannmagasiner.
Det er derfor for enkelt å forklare dagens situasjon med at kraftbransjen har sendt vannet vårt til Europa. Men det er også for enkelt å hevde at eksporten ikke har hatt noe å si.
Regnestykket som utfordrer anklagene
Jeg har fått opplyst fra en person med god kunnskap at den hydrologiske situasjonen i år har vært preget av et underskudd i tilsiget tilsvarende rundt 20 TWh, mens magasinene bare inneholder om lag 10 TWh mindre energi enn normalt.
Det siste samsvarer nokså godt med det dokumenterte magasinunderskuddet på rundt 11–12 TWh. Tilsigstall og magasinavvik må likevel sammenlignes for samme periode før vi kan trekke sikre konklusjoner.
Men dersom tallene er sammenlignbare, er resonnementet interessant. Da er underskuddet i magasinene vesentlig mindre enn underskuddet i tilsiget.
Hvordan kan det ha seg?
En nærliggende forklaring er at kraftprodusentene samlet sett har tilpasset produksjonen til den svake ressurssituasjonen. De kan ha produsert mindre enn normalt, og dermed holdt igjen vann som ellers ville vært brukt.
Det er i så fall det motsatte av en fortelling om ukritisk tapping.
Men regnestykket må gjøres ordentlig. Vi må ta hensyn til magasinfyllingen ved starten av perioden, produksjonen i regulerte og uregulerte kraftverk og andre hydrologiske forhold.
Vi kan heller ikke uten videre slutte at hele differansen mellom 20 og 10 TWh er vann produsentene aktivt har spart.
Likevel illustrerer dette hvorfor vi trenger mer enn påstander om eksport og profitt.
Skal vi anklage kraftbransjen for å ha tømt magasinene, bør vi først undersøke om den faktisk har brukt mer vann enn ressurssituasjonen tilsier.
Kraftpolitikk med høy spenning og lav presisjon
Kraftpolitikken har utviklet seg til et av de mest konfliktfylte områdene i norsk samfunnsdebatt.
Det er ikke helt umulig å forstå. Strøm er en nødvendighet, prisene påvirker både husholdninger og næringsliv, og vannkraften er en av våre viktigste naturressurser.
Men nettopp derfor burde debatten være mer kunnskapsbasert.
Vi må kunne diskutere eksport, kraftpriser og magasindisponering uten at hver diskusjon ender med anklager om grådighet eller krav om å kutte forbindelsene med Europa.
Samtidig må kraftbransjen forstå at den forvalter mer enn en kommersiell ressurs. Store deler av norsk vannkraft er offentlig eid, og både staten, fylkeskommuner og kommuner har betydelige økonomiske interesser i produksjonen.
Det gir et særlig ansvar for åpenhet og tillit.
Kraftprodusentene bør kunne forklare hvordan de vurderer magasinfylling, fremtidig tilsig, kraftpriser og forsyningssikkerhet. Og myndighetene må ha virkemidler dersom situasjonen skulle utvikle seg i en alvorlig retning.
Det mest interessante spørsmålet er kanskje ikke om vi eksporterer kraft, men hvordan vi best bruker den regulerbare vannkraften vår i et stadig mer sammenkoblet europeisk energisystem.
For god kraftpolitikk handler ikke om å stenge vannet inne. Den handler om å bruke det klokt – og ha nok igjen når vi virkelig trenger det.
Det er ikke nok å se ut av vinduet
Det norske kraftsystemet er en av de store teknologiske og samfunnsmessige suksesshistoriene våre. Vannkraft har flere nedsider, særlig for våre økosystemer. Men vi har blitt en vannkraftnasjon med en lagringsevne få andre land kan måle seg med.
Men vi er fortsatt avhengige av naturen. Snøen som ikke kom i vinter, kan ikke uten videre erstattes av regnet som kom i juli.
Og kraftsystemet blir ikke enklere av at vi knytter det tettere til Europa. Tvert imot krever det mer kunnskap, bedre styring og større åpenhet.
Derfor skal vi ta den lave magasinfyllingen på alvor. Vi skal stille kritiske spørsmål til kraftprodusentene, til myndighetene og til hvordan kraftutvekslingen fungerer. Men vi bør også stille kritiske spørsmål til dem som alltid vet hvem som har skylden.
For det er en vesentlig forskjell på å forstå hvorfor magasinene er lave – og å ha bestemt seg for hvem som har tømt dem.
Sterke meninger? Del dem med andre!
