De som fortsatt tror at AP gjør et fornuftig valg når de nå ser ut til å styre i retning av den Stoltenbergske austerity-linja, samtidig som de sparker nedover mot syke mennesker og flyktninger, bør følge nøye med på det som skjer i England akkurat nå.
Starmers Labour er nemlig et glimrende eksempel på et parti som tror at mer høyrepolitikk er beste medisin om man vil stoppe høyre sidas framgang. Dette har gang på gang vist seg som en katastrofal feilslutning, men noen partier ser aldri ut til å lære. Labour har i løpet av det siste året gått fra 28 til 18 prosent oppslutning, og ble en måned tilbake målt som fjerde største partiet i England etter Reform, Green og Conservatives. Partiets politikere er så upopulære at flere opplever å bli ropt til på gata, og har blitt utestengt fra lokale puber.
Dette er på ingen måte rart om man tar i betraktning den brutale tredje vei-politikken partiet har ført siden Keir Starmer tok over. Ikke bare har Starmer presset gjennom smertefulle kutt i velferdstjenester under dekke av å føre en «ansvarlig» økonomisk politikk, men han har også valgt å sparke nedover mot flyktninger og innvandrere i et misforstått forsøk på å stjele velgere tilbake fra ytre høyre. Resultatet har vært forutsigbart – partiet har tatt nok et steg i retning av å gjøre sosialdemokratene overflødige.
Om man vender tilbake til vår hjemlige politikk, og ser på Arbeiderpartiets politiske utspill den siste tida, finnes det flere paralleller til Labours valg av strategi. Det var ikke mange visjoner å spore i Aps kalde forslag til statsbudsjett før samarbeidspartiene fikk krangla inn disse, men fokuset var i stor grad såkalt «trygg styring» og «ansvarlighet» i økonomien. Nå ser vi dessuten at partiet har valgt å sparke nedover med flere av sine utspill der både flyktninger og syke mennesker får gjennomgå. Partiet foreslår en såpass streng politikk overfor flyktninger at selv FrP knapt våget å lufte slike forslag noen år tilbake, ikke ulikt Starmers Labour. I tillegg kjører de en ny runde med stigmatisering av syke mennesker og en meningsløs hard-i-klypa politikk for å få bukt med fraværet.
Slike politiske prioriteringer er ikke bare en fullstendig feil medisin i møte med problemene vi står overfor, men har gang på gang vist seg katastrofal for velgeroppslutningen da politikken ikke adresserer de store problemene folk møter, som økende forskjeller og et sosialt sikkerhetsnett på vei til å smuldre opp. Jeg håper virkelig at partiet snart river seg løs fra sin ideologiske villfarelse, og våger å ta tak i de virkelig alvorlige utfordringene som er på vei til å vokse seg digre. Hvis ikke må de forberede seg på samme framtid som Labour går i møte.