Iranske myndigheter så torsdag ut til å stenge eller kraftig begrense internettilgangen i hovedstaden og flere andre deler av landet, samtidig som masseprotester og slagord mot regimet fortsatte. Flere kilder i Teheran opplyser til CBS News at internettforbindelsen var nede i hovedstaden.
Overvåkingsorganisasjonen NetBlocks meldte rundt klokken 08.30 lokal tid i Iran at sanntidsdataene deres «viser at Iran nå er midt i et landsdekkende internett-blackout; hendelsen følger en rekke eskalerende digitale sensurtiltak rettet mot protestene over hele landet og hindrer befolkningens rett til å kommunisere i et kritisk øyeblikk».
En kilde for CBS News i Teheran sa at det var «enorme folkemengder ute over hele Teheran. Uten sidestykke», og bekreftet at internett var nede for de fleste i byen. Han la til at enkelte, med mer robuste og pålitelige bedriftsabonnementer, fortsatt kunne komme seg på nett.
Det kom også meldinger på sosiale medier, i stor grad fra regimekritiske aktivister, om at nettilgangen var nede eller sterkt begrenset i byene Esfahan, Lodegan, Abdanan og i deler av Shiraz.
Nedstengingen av nettet kom samtidig som iranere begynte å rope slagord mot regimet fra vinduene sine, etter en oppfordring fra Irans kronprins i eksil, Reza Pahlavi – sønn av den tidligere USA-støttede sjahen – om å gjøre stemmene sine hørt klokken 20 lokal tid (klokken 12 østlig amerikansk tid). Analytikere og kilder med innsikt sa til CBS News at omfanget av responsen på Pahlavis oppfordring kan avgjøre om de dødelige protestene, som nå har vart i 12 dager, vil ebbe ut slik tidligere uro har gjort, eller utvikle seg til en større utfordring for myndighetene og utløse en mulig bredere nedslåing.
Så langt har uroen kostet minst 39 mennesker livet, deriblant minst fire medlemmer av sikkerhetsstyrkene, og over 2.260 andre er pågrepet, ifølge den USA-baserte organisasjonen Human Rights Activists News Agency.
Demonstrasjonene som nå sprer seg over store deler av Iran, er utløst av en akutt økonomisk krise. Samtidig avdekker de en dypere og mer varig utfordring for landets politiske system: et regime som er presset både innenfra og utenfra, og som har stadig færre virkemidler for å gjenopprette tillit i befolkningen.
Protestene begynte i Teherans basar, et tradisjonelt maktsentrum i iransk samfunnsliv. Der reagerte handelsfolk på kraftig prisvekst, valutakollaps og fallende etterspørsel. Den iranske rialen er på rekordlave nivåer, inflasjonen er høy, og kjøpekraften til store deler av befolkningen er betydelig svekket. Økonomisk press som tidligere i stor grad rammet marginaliserte grupper, treffer nå bredere lag av samfunnet.
Den økonomiske krisen kan ikke forstås isolert fra Irans forhold til omverdenen. År med sanksjoner har begrenset oljeeksporten, innsnevret tilgangen til internasjonale markeder og gjort landet sårbart for valutafluktuasjoner. Samtidig har interne problemer som korrupsjon, svak økonomisk styring og ineffektive institusjoner forsterket effekten av isolasjonen. Resultatet er en økonomi med liten evne til å absorbere nye sjokk.
Fra økonomisk misnøye til politisk kritikk
Det økonomiske opprøret har raskt fått politiske overtoner. I flere byer rettes slagord ikke bare mot regjeringens økonomiske politikk, men også mot landets øverste ledelse og det politiske systemet som sådan. Dette følger et mønster fra tidligere protestbølger, der konkrete sosiale krav gradvis har utviklet seg til mer grunnleggende systemkritikk.
For mange demonstranter er også utenrikspolitikken blitt en del av misnøyen. Store ressurser brukes på regionale engasjementer og militær kapasitet, mens levekårene hjemme forverres. Denne prioriteringen oppleves som stadig vanskeligere å forsvare i en situasjon der økonomisk knapphet preger hverdagen for folk flest.
Et sentralt trekk ved dagens situasjon er bredden i deltakelsen. Handelsfolk, arbeidere, studenter og middelklassefamilier deltar i protestene, sammen med ungdom og etniske minoriteter. Når også grupper som tradisjonelt har hatt en pragmatisk eller tilpasningsorientert holdning til myndighetene, uttrykker åpen misnøye, svekkes regimets handlingsrom.
Tidligere har iranske myndigheter i perioder klart å dempe uro gjennom økonomiske innrømmelser eller selektive reformer. I dag er dette langt vanskeligere. Uten lettelser i sanksjonene mangler staten finansielt spillerom, samtidig som politiske kompromisser med Vesten – særlig knyttet til atomprogrammet – er internt kontroversielle og forbundet med betydelig risiko for regimet.
