Det finnes en seiglivet myte om at høy lønn til ledere gir bedre ledelse. Men dette er en mye vi bør kvitte oss med, men Pål Asle Pettersen.
Jeg har skrevet en del om lederlønn ved tidligere anledninger, og kjenner til de fleste klisjéer og myter som brukes for å legitimere lønnsfesten som pågår. Det var derfor ingen overraskelse da ledelsen i Helse Nord RHF liret av seg en rekke ytterst svake argumenter for den kraftige lønnsøkninga direktøren der har fått innvilga midt i den alvorlige kuttprosessen de er inne i.
«Helse Nord skal ikke være lønnsledende, men konkurransedyktig» lød styreleders begrunnelse for vedtaket. Disse to setningene finner man i omtrent hver eneste sak om overdreven lederlønn i statlige foretak. Den er nemlig henta rett ut av statens retningslinjer for lederlønn fra eierskapsmeldinga. Det er disse retningslinjene som styrene henter sine begrunnelser fra. Man kan selvsagt kritisere ledelsen i Helse Nord for å være svært umusikalske i den krisesituasjonen helseforetaket står i, men dem kritikken først og fremst bør rettes mot, er regjeringa. Vi har nemlig all mulighet til å bruke de styringsredskapene som finnes til å ta kontroll over denne hårreisende lederlønnsutviklinga, men det krever at staten bruker sitt eierskap mer aktivt, setter et tak for lederlønn, og kvitter seg med styrer som ikke evner å følge opp. Ja, først og fremst kreves det vilje til endring!
Det kan de gjøre uten den store risikoen. Det finnes nemlig lite forskning som viser at skyhøy lederlønn og godtgjøring fører til bedre ledelse. Det er imidlertid en seigliva myte som det er på tide å kvitte seg med. Argumentet om den såkalte «konkurransedyktigheten» kan vi derfor trygt avlive sammen med det årlige lønnsfesten som styrene fritt har fått fyre opp under.