Det reises nå på enkelte hold et spørsmål om hvordan vi har organisert vår etterretningstjeneste. Er den hensiktsmessig organisert for å møte de krav som stilles til tjenesten i dag?
I en artikkel i avisen Nordlys, reiser journalist og forfatter Bård Wormdal flere spørsmål knyttet til Etterretningstjenesten. Ett av spørsmålene han stiller, som han også gjør i sine bøker, er om etjenesten er under demokratisk kontroll – rett og slett i hvilken grad vi har nasjonal kontroll over tjenesten. Selvfølgelig et viktig spørsmål. Men et kanskje vel så viktig spørsmål han stiller i artikkelen, er om måten vi har organisert vår etterretningstjeneste på er hensiktsmessig. Får vi mest ut av ressursene ved at den er organisert som en militær etat under Forsvarsdepartementet?
Historisk betinget
Da man reorganiserte ettertningstjenesten etter krigen, bygget man på krigstidens organisering av tjenesten. Under krigen var, naturlig nok, alt innrettet på kampen for å vinne krigen. Da krigen tok slutt, ble det fortsatt arbeidet ut i fra at det var den militære trusselen man skulle avverge. Tjenesten fortsatte derfor å være innkapslet i det militære systemet, og hovedoppgaven fortsatte å være å holde oversikt over militære trusler mot Norge.
Frem til mot slutten av 1990-tallet var det stort sett bare Forsvarsdepartementet og forsvaret som var «kunder» hos e-tjenesten. I dag er bildet mer sammensatt. Etter hva som er blitt opplyst, er Utenriksdepartementet i dag den største «kunden» tjenesten har.
Dette er i og for seg ikke rart. I en urolig verden sitter tjenesten på en informasjonstilgang ingen andre har. Så derfor er det ikke så rart at UD ber om informasjon.
Men Norge er ikke i en særstilling der. Flere land har tatt konsekvensen av at et lands utenrikstjeneste har behov for å holde seg oppdatert om andre lands gjøren og laden.
Går vi til Storbritannia, så var etterretningstjenesten underlagt militære, derav for eksempel den opprinnelige betegnelsen MI6 (Military Intelligence avdeling 6) på det som i dag heter SIS (Secret Intelligence Service). Fra å være en militær enhet, er SIS i dag underlagt Utenriksdepartementet, og er en ren sivil etterretningstjeneste. Den rent militære etterretningen er organisert i en egen militær enhet.
Alt samlet i en tjeneste
Går vi tilbake til vårt eget land, så har vi e-tjeneste som er en etter norske forhold, relativt stor tjeneste. Den har et sted mellom 2000 til 3000 ansatte og et budsjett som for neste år er foreslått å ligge på i overkant av fire milliarder kroner. Ingen ting tyder heller på at den skal bli mindre, verken i størrelse eller viktighet i årene som kommer. Forsvarets langtidsplan lister opp e-tjenesten som høyt prioritert.
I motsetning til i mange andre land, har vi det jeg vil kalle en «alt i ett»-tjeneste. Med det mener jeg at tjenesten gjør alt innen etterretning. Den samler inn opplysninger om alt som angår Norges forhold til verden, både av militær og politisk art. Den analyserer opplysninger og setter sammen et «etterretningsbilde» som dekker hendelser og mulige trusler av både politisk og militær art. Den må rett og slett kunne dekke ethvert felt som politikere, myndigheter og andre vil ha svar på.
Til å samle inn bitene i dette puslespillet har e-tjenesten en rekke stasjoner/anlegg spredd rundt om i landet samt to egne spesialfartøyer. Disse anleggene samler inn informasjon ved å avlytte andre lands sambandssystemer og datanettverk. I tillegg tilflyter det tjenesten et vell av informasjon via det som heter «samarbeidende tjenester» innen blant annet Nato. Det må også antas at tjenesten til en viss er i besittelse av det som kalles «menneskelige kilder», altså har kilder i enkelte land som kan holde tjenesten informert, i dagligtale omtalt som «spioner». Gjennom Frode Berg-saken fikk man jo også et lite innblikk i at tjenesten også organiserer egne operasjoner.
Da man reorganiserte e-tjenesten etter krigen, var tjenestens hovedoppgave å holde øye med nordområdet. Dette skjedde i de første årene ved ren observasjon, etter hvert med avlytting av samandssystemer. USA finansierte byggingen av en rekke anlegg for det som heter «signaletterretning». Norsk etterretning hentet inn signalene og leverte dem til USA for tyding osv. Denne inntentingsvirksomheten ble den største delen av virksomheten, utveksling med samarbeidende tjenester en viktig, men personellmessig mindre del. Det var derfor naturlig at man samlet all etterretning i en tjeneste, og ikke som for eksempel USA og Storbritannia har gjort, delte det opp på flere tjenester.
Kikker man litt rundt seg i verden, har de fleste land delt sin etterretning i en sivil og en militær del. Dette ut i fra at militære og sivile myndigheter kan ha forskjellig behov. Kanskje også litt ut i fra spesialisering?
Vi behøver ikke gå lenger enn til vårt naboland Sverige, for å se en oppdeling. Sverige har sin etterretningstjeneste MUST (militärens underrettelses- og säkerhetstjesnte) og en egen enhet som sysler med elektronisk etterretning, FRA (Försvarets radioanstalt). Begge er riktignok militære enheter, men dog med forskjellige oppgaver.
På tide å omorganisere?
Så kan det da diskuteres, hviilket nok også gjøres, i hvilken grad dagens måte å organisere e-tjenesten på er hensiktsmessig.
Journalisten og forfatteren Bård Wormdal har i sin artikkel i avisen Nordlys tatt til ordet for at det kanskje er på tide med en omorganisering av tjenesten. Han tar til ordet for det vi kan kalle den britiske modellen, hvor altså e-tjenesten er underlagt Utenriksdepartementet. Wormdals anliggende er at ved at den legges under et «sivilt» departement, vil dette gjøre det lerre å føre kontroll med virksomheten. Det han ikke nevner, er at britene har beholdt en militær e-tjeneste i tilegg. Så tanken om å gjøre som britene, kan strekkes lengre. Nemlig at man deler opp dagens tjeneste i en militær og en sivil del.
Noe liknende ble jo i sin tid gjort med det som en gang i tiden het Forsvarets sikkerhetstjeneste. Den delen av sikkerhetsarbeidet som gjaldt sikring av den sivile sektor, ble skilt ut i NSM (Nasjonal Sikkerhetsmyndighet), mens den militære del ble hetende Forsvarets Sikkerhetsavdeling (FSA). FSA ble da underlagt Forsvarsdepartementet, mens NSM etter splittingen ble underlagt Justisdepartementet. Så helt umulig kan det vel ikke være å tenke tanken?
Det er klart det kan være vanskelig å skille ut hva er hva – hva er militært og hva er sivilt? Men at det kan være på tide å kikke nærmere på organiseringen av e-tjenesten kan nok de fleste være enig i.
Ifølge Wormdals artikkel, er det også bred oppfatning innad i Forsvaret om at det er på høy tid med en omfattende omorganisering av tjenesten. Så får man se om dette er noe som etterhvert blir tankene også hoss «kundene»?
Sterke meninger? Del dem med andre!
