Det norske systemet for inkasso har utviklet seg til en vulgær profittindustri. Det er et maskineri med store konsern, ofte med utenlandske eiere, som tjener enorme summer på folks betalingsproblemer og de særnorske høye salærene på inkasso. Alt som har skjedd hittil har foregått med myndighetenes velsignelse.
Da jeg avsluttet mitt arbeid i Forliksrådet i Oslo 2008 var det ille. I dag 17 år senere er det blitt dramatisk mye verre. At regjeringa bruker vinter og vår på å få på plass en ny inkassolov, viser at den politiske handlekraften er fullstendig fraværende. I bakgrunnen spøker kapitalsterke næringsinteresser og inkassobransjen lobbyister. Hvordan kom vi hit, og hvorfor er det hele tiden de ansiktsløse profittørerene som skal vinne alle drakampene? Hvorfor skal vi ha en særskilt «fattigskatt» i Norge, lysår unna andre land?
Les mer: Dagsavisen – Norge på inkassosalær-toppen
Tallene fra Finanstilsynet viser at nesten 6,5 millioner inkassosaker sto åpne ved utgangen av 2024, og at småkrav under 2500 kroner utgjorde mesteparten. Det sier alt om hvordan systemet egentlig virker: Det er mengden saker som skaper inntektene, ikke arbeidet som legges i dem. De fleste sakene behandles automatisk, urørt av menneskehender, men likevel kan skyldneren ende med gebyrer som langt overgår selve regningen.
Forbrukerrådet har i flere år advart mot nivået på norske inkassosalærer. I 2023 sa fagdirektør Jorge Jensen rett ut at nordmenn betaler opptil 50 ganger mer i salær enn forbrukere i Sverige og Finland, og at nivåene ikke har fulgt med tiden. Digitalisering burde ha gjort prosessene billigere, men gevinsten havner hos inkassoselskapene, ikke hos dem som står i gjeldsproblemer.
Det er vanskelig å se dette som annet enn en bevisst modell, der det lønner seg å sende saker til inkasso så raskt som mulig. En ubetalt bompassering, et strømavdrag eller en mobilregning kan på få uker blåses opp til flere hundre eller tusen kroner ekstra. Det er helt urimelig, og det er vanskelig å argumentere for at den typen påslag har noe med nødvendige kostnader å gjøre.
Når bransjen samtidig ber om at salærene skal økes fordi inntjeningen ikke er høy nok, slik Intrum gjorde i 2024, blir avstanden til virkeligheten enda tydeligere. Det er vanskeligstilte skyldnerne som skaper. milliardoverskuddene. For hver eneste inkassosak er det skyldneren som tar hele risikoen, mens selskapene sitter på en trygg inntektsstrøm de vet kommer så lenge folk ikke har økonomisk handlingsrom. Intrums sutring over «lave salærsatser» i Norge kom samme år som morselskapet Intrum AB i Sverige leverte et driftsresultatet før renter og skatt på 1,696 milliarder svenske kroner.
Det som gjør dette ekstra alvorlig, er at staten selv tar ut sin del av gevinsten gjennom altfor høye gebyrer for tvangsinnfordring. Det gjør staten til både dommer og aktør, noe som svekker troverdigheten til hele systemet. Enkeltmennesker med dårlig økonomi blir en inntektskilde for både kommersielle selskaper og det offentlige, mens de samfunnsøkonomiske kostnadene – uførhet, utenforskap, psykiske helseproblemer og tap av arbeidskraft – veltes over på fellesskapet.
Les mer: Nordnorsk debatt – Helseskadelig fattigdom
Ser man til Sverige, fremstår forskjellene helt absurde. Svenskene har strammet inn gebyrnivåene og setter tydelige grenser for hvor mye et krav kan vokse. Der ser man inkasso som et verktøy for å få løst problemer, ikke som en kjøttkvern for overskudd. I England har man gått enda lenger: Store deler av gjeldsrådgivningen drives av ideelle organisasjoner som StepChange og National Debtline, slik at folk får gratis hjelp før problemene blir uoverkommelige. Hele ideen er at det er bedre for samfunnet at folk kommer seg på beina igjen, enn at de holdes nede av gebyrer og påløpte kostnader.
I Norge gjør vi det motsatte. Vi har skapt et system der det lønner seg for sterke næringsinteresser at folk ikke klarer å betale. Det er en politikk som virker mot sin egen hensikt. Den tapper folk for penger de ikke har, og den tapper samfunnet for ressurser som kunne vært brukt på forebygging og hjelp i stedet for automatisk masseinndrivelse av småkrav.
Skal dette endres, må det bli slutt på politisk handlingslammelse og servilitet. Styrkeforholdet må snus. Det må bli slutt på at betalingsproblemer og enkeltmenneskers fortvilelse skal være big business. Det må bli vesentlig billigere å gjøre opp for seg, ikke dyrere. Og det må være mulig å få hjelp før man har havnet i den delen av systemet der gebyrene er større enn gjelden. Først da kan vi si at innkrevingssystemet faktisk tjener samfunnet, og har et utforming i tråd med formålet.