«Makt liker hemmelighold da det utvider rekkevidden. Makta genererer hemmelighold bare fordi den kan.» (Fra «The Hack»
Regjeringen gjør hva den kan for å hindre at ofrene for NAV-skandalen får den oppreisningen de har krav på, og som verktøy støtter den seg på en ukultur av hemmelighold og tvilsom maktbruk.
Da NAV-skandalen i 2019 eksploderte i mediene, ble det raskt tydelig at høyre-regjeringa var lite interessert i å ta ansvar for ugjerningene ofrene var blitt utsatt for. Eller stille noen andre til ansvar for den slags skyld.
Skandalen var imidlertid av et såpass enormt omfang at den nektet å gå over av seg selv. 7510 personer ble rammet av statens feil. 86 ble uriktig dømt, og 58 ble anmeldt til politiet for trygdesvindel. Staten sendte 48 personer i fengsel på feil grunnlag. Presset fra omgivelsene vokste seg så heftig at regjeringa ble tvunget til å framstå handlekraftige og med et ønske om å ivareta ofrene.
Staten lovet derfor å rette opp i uretten som var blitt begått. «Alt skal fram i lyset. Alle steiner skal snus. Urett skal rettes opp.» var de patosfylte orda til daværende arbeidsminister Anniken Hauglie under redegjørelsen i Stortinget. En del av opprydningen ble lagt til en uavhengig klagenemnd som skulle behandle klager på avslag på erstatningskrav fra NAV. NAV-ofrene fikk derfor både mulighet til å søke om å få tilbakebetalt penger de urettmessig var blitt fratatt, og om oppreisning for uretten som var begått mot dem. Og den uavhengige nemnda skulle sikre en rettferdig og nøytral saksbehandling.
Slik skulle det imidlertid ikke gå. Riktignok har ofrene fått tilbakebetalt 360 millioner for penger de urettmessig ble fratatt, men av de 120 søknadene om oppreisning som NAVs innsatsteam til nå har mottatt, har INGEN fått medhold. I følge etaten var det ikke en del av oppdraget fra departementet å vurdere krav om oppreisningserstatning. Og siden det var politikerne som satte premissene for oppgjøret etter skandalen, framstår det som at regjeringa har brukt det velkjente trikset å etablere en ordning samtidig som de passet på at få eller ingen kvalifiserer til ordningen.
Det har imidlertid vært langt vanskeligere å kontrollere den uavhengige klagenemnda. Klagenemnda framstår i større grad med integritet og omsorg for ofrene. Riktignok har heller ikke nemnda konkludert med at staten handlet forsettelig eller grovt uaktsomt, noe som er et krav dersom staten skal holdes ansvarlig etter skadeerstatningsloven, men nemnda mener i høyeste grad at dette kan ha vært tilfelle. Mye avhenger av hva som står skrevet i Solbergs rapport fra 2014 om hvordan forhindre trygdeeksport. Var staten faktisk klar over det problematiske med NAVs praksis.
Problemet er bare at regjeringa har nektet å utlevere rapporten som nemnda krevde tilgang til. Slike rapporter lever tross alt best i hemmelighet da åpenhet kan føre til mediaoppstyr, skriverier, offentlig press og at ofrene ender opp med erstatning. Først hemmelighetsstempla Solberg-regjeringa rapporten. Deretter fortsatte Støre-regjeringa å holde rapporten hemmelig. Siden nemnda ble oppmerksomme på rapporten, og ba om innsyn, har de vært gjennom en årelang drakamp med regjeringa for å få rapporten utlevert. Det hele har gått så langt at klagenemndas leder uttalte følgende til Klassekampen: «Det er vanskelig å oppfatte dette på en annen måte enn at staten ikke ønsker at saken skal bli tilstrekkelig opplyst».
Det er langt i fra bare klagenemnda selv som mener at regjeringas hemmelighold er høyst kritikkverdig. Jussprofessor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo kaller statens begrunnelser for «tvilsomme» og lurer på hva som ligger under saken, mens Jussprofessor emeritus Jan Fridthjof Bernt kaller regjeringens argumentasjon for «tvilsom juss», og mener regjeringas avslag er klart i strid med forvaltningsloven.
Hva gjør regjeringa så når klagenemnda begynner å bli såpass brysom at de risikerer å måtte gi oppreisning til folka som ble ramma av NAV-skandalen. Jo, da er det best å legge ned hele klagenemnda, og overlate det videre ansvaret til departementet, som de jo har full kontroll over. Kritikk skal altså nøytraliseres, og departementet skal vurdere sin egen jobb. Alle forsøk fra Klassekampen på å få en kommentar fra statsråd Kjersti Stenseng, har vært mislykket. Hun benytter en annen velkjent strategi – stillhet. Når spørsmål blir for vanskelige, er det best å la være å si noe. Selv om få strategier peker såpass tydelig mot at man har noe å skjule, så fungerer strategien svært godt – så lenge offentligheten ikke opprettholder presset på Ap-regjeringa for å få slutt på hemmeligholdet. Det er nettopp hva vi må gjøre akkurat nå. Dersom vi skal få stoppet den ukulturen som har bredt seg i landet vårt, og erstatte den med åpenhet og demokrati, må vi fortsette å presse regjeringa til å offentliggjøre rapporten og stå for feilene den har begått.
