Et av punkta som står øverst på min politiske ønskeliste for det kommende året, er at det må bli slutt på den politiske trenden med å individualisere ansvaret for samfunnsproblemer. Dette har spredd seg som en farsott på område etter område.
- sliter barna med sin psykiske helse? Da er de for skjøre, og må lære seg å bli mer «robuste»!
- sliter de på skolen? Da er de late, eller foreldra har gjort dem bortskjemte!
- sliter de eldre med å klare seg i egne hjem? Da skulle de planlagt bedre for alderdommen!
- sliter du med sykdom? Da må du ta deg sammen og komme deg på jobb!
- har arbeidsledigheten blant ungdom økt? Ja, da trenger de å strammes opp, og lære seg om arbeidsmoral!
Når først politikerne har fått smaken på billig moralisering overfor deler av befolkningen, finnes det ingen grenser for hvor mange alvorlige problemer som kan løses ved at folk skjerper seg. Denne individualiseringa av ansvar, er nemlig en gavepakke for politikerne. På den ene sida kan de framstå sterke og handlekraftige når de kjefter på folk, og nører opp under giftige fordommer som allerede eksisterer hos mange. Det er nok av folk som forveksler en streng tone med styrke. Og på den andre sida slipper de å ta tak i problemene selv. For når forklaringa på problemene er dårlige holdninger heller enn strukturelle forhold, blir det ikke lenger politikernes problem å fikse opp i dem. Det er altså en strategi som er skreddersydd for situasjonen politikerne har satt oss i – en konstant tilstand av sparing og kutt i offentlige tjenester. Skal man først tvinge befolkningen gjennom en slik nyliberalistisk austerity-kur, er det svært gunstig å avlede folks oppmerksomhet fra hva som egentlig foregår.
Så mitt ønske for 2026, er at noen av de gode folka i Ap gir tydelig beskjed til regjeringa, og får dem til å slutte med disse hjerteløse klisjéene de har blitt så glade i. De kan jo for eksempel bruke tida på å løse problemer framfor å konstruere opp nye!
Pål Asle Pettersen