Saken om den sivile ulydigheten som ble utført i Stavangers bystyre, lever videre da FrP nå vil politianmelde aksjonisten, på tross av at ordføreren kom til motsatt konklusjon. Denne saken kunne egentlig vært utgangspunkt for en interessant prinsipiell diskusjon, men jeg er redd den kommer til å drukne i moralsk fordømmelse.
Episoden med FAU-representanten og barna som inntok bystyret, og avbrøyt vårt møte, er nemlig på ingen måte eksepsjonell, selv om enkelte ser ut til å mene at den er av stor alvorlighetsgrad. Det kan være interessant å se litt nærmere på noen av de argumentene som har blitt brukt til å begrunne at aksjonen var særlig alvorlig og moralsk forkastelig.
Et av de enkleste og vanligste argumentene flere har brukt for å begrunne at denne aksjonen var alvorlig og bør straffes, er at den var et brudd på loven, nærmere bestemt kommuneloven. I følge SNL defineres imidlertid sivil ulydighet som «et politisk virkemiddel i form av lovbrudd eller brudd på andre offentlige bestemmelser som begås i full åpenhet fordi de som begår lovbruddene føler seg mer forpliktet av andre verdier og normer enn de som ligger til grunn for den aktuelle loven.». Sivil ulydighet innebærer altså ofte at lover brytes. At aksjonen innebar et lovbrudd, gjør derfor ikke handlingen moralsk forkastelig med mindre man da er imot sivil ulydighet i seg selv enten det handler om en forelder som tar seg inn i bystyret, miljøaktivister som lenker seg fast utenfor departementer, eller bompengeaktivister som blokkerer veier.
Enkelte har imidlertid trukket opp et skille mellom ulike typer lovbrudd, og påstått at dette lovbruddet var særlig alvorlig da det forhindret våre demokratiske prosesser, utviste en manglende respekt for det demokratiske systemet, eller utgjorde et angrep på demokratiet. Og ja, aksjonen førte til en forsinkelse av vårt møte, men bystyret fortsatte sitt arbeid som vanlig etter aksjonen. Det er vel dessuten ingen prinsipiell forskjell mellom at aksjonistene forsinker arbeidet til oss folkevalgte og det arbeidet andre innbyggere gjør, med mindre vi folkevalgte setter oss selv over andre mennesker, og tenker at vi er langt mer betydningsfulle. Og dette samsvarer i alle fall ikke med slik jeg ser verden.
Alvorlighetsgraden av aksjonen burde vel i stedet vurderes ut fra hvilke midler aksjonistene tok i bruk, og hva som ble konsekvensen av aksjonen. Midlene som ble tatt i bruk i dette tilfellet var å vandre fredelig inn i bystyresalen, formidle sitt budskap, og frivillig vandre ut igjen. Konsekvensene ble en forsinkelse av vårt møte på 15-20 minutter.
Hadde imidlertid aksjonistene brukt vold eller trakasserende ordbruk som metode, ville situasjonen vært en annen. Det samme hadde det dersom konsekvensene for eksempel ble fysisk skade av personer.
Flere politikere og medier har også brukt en form for whataboutisme som begrunnelse for at aksjonen var uakseptabel. De har konstruert opp en tenkt tilstand der alle som er misfornøyd med hva flertallet bestemmer i bystyret, velger å avbryte våre møter. For det første er dette et oppkonstruert eksempel som er svært langt fra virkeligheten. I løpet av min tid i politikken, har noen palestinaaktivister ropt «Fri palestina!» mens de vandret lydig ut av bystyresalen etter å ha fulgt vår saksbehandling. Dette er det nærmeste vi har kommet et avbrudd. Forrige større episode var imidlertid i 2018 da en bompengeaktivist inntok talerstolen i bystyret, altså 7 år tilbake. Konstante avbrudd i bystyret er altså ikke et realistisk scenario på det nåværende tidspunkt. Skulle dette endre seg i framtiden, må vi selvsagt legge en ny plan for hvordan forhindre at vårt lokaldemokratiske system stopper opp. Men dersom befolkningen velger å protestere mot politikerne på jevnlig basis, burde vi kanskje samtidig reflektere litt omkring den jobben vi gjør, og om vi kanskje må endre prioriteringene våre. Vi er tross alt folkevalgte, og skal representere folks interesser.
Når vi opplever slike episoder som bryter med normaltilstanden, er det svært lite konstruktivt å bli låse oss fast en forsvarsposisjon hvor alt skyld skyves over på motparten mens en kveler all selvkritikk med moralske harme. Man må evne å se situasjonen fra avstand. For hva er det som gjør at innbyggere faktisk føler seg tvunget til å gå til det skrittet å bryte med både lovverket og sosiale konvensjoner gjennom å avbryte et møte i byens høyeste politiske organ? Kan det være at vi politikere har blitt for utilgjengelige? Eller kan det være at innbyggerne ikke føler seg lyttet til av folka som er valgt til å representere dem? Og hva kan vi i så fall gjøre med det problemet? Kanskje kan vi opprette et forum hvor innbyggere jevnlig kan presentere sine saker. Kanskje bør vi politikere og ikke minst byråkratiet, i større grad lytte til befolkningen. Kanskje mangler det forum for ekte medvirkning, som faktisk i større grad forplikter.
Et annet tema som er høyaktuelt i forbindelse med denne saken, er tilliten mellom makthaverne og befolkningen – et tema med potensielt svært alvorlig konsekvenser. En sentral bakgrunnen for de antidemokratiske hendelsene som har svekket det amerikanske demokratiet de siste årene, er jo nettopp en fundamental mistillit mellom folket og politikerne. For mens fordømmelsen av aksjonen var ganske unison blant de fleste politikere, var befolkningens reaksjon en helt annet. Ikke bare sympatiserte mange med aksjonistenes sak og metode, men de mente også at vi trenger flere av denne typen aksjoner når politikerne ikke lytter. De rettferdiggjorde altså metodene som ble brukt da de anså dagens situasjon for såpass alvorlig, og manglet tillit til dem som styrer. Det er et sterkt signal som vi bør ta på høyeste alvor.
På tross av at aksjonen i bystyret altså på ingen måte innebar et grovt lovbrudd, er FrP fast bestemt på at aksjonisten skal straffeforfølges. De har for en gangs skyld inntatt en posisjon som er svært upopulær blant folk flest. Nå har vel imidlertid Frp aldri vært et parti for folk, men for å beskytte dem som sitter med makta.