Kommunene skal fra 1. januar 2025 organisere separat innsamling av tekstilavfall, og er også pålagt å legge til rette for kildesortering av klær og annet. Både forbrukere og virksomheter skal levere dette atskilt fra restavfall. Akkurat hvordan innsamlingen skal foregå, vil variere fra kommune til kommune, men alle tekstiler skal samles inn, med et mål om gjenvinning og ombruk.

Vi drukner i dårlige tekstiler som ikke kan resirkuleres!
Det hevder Karin Lovise Skjerdal i Besteforeldrenes klimaaksjon i Bergen. Sammen med Naturvernforbundet og Bærekraftige Liv ber hun renovasjonsselskaper om å begynne i riktig ende når det nå skal lages et helt nytt system for ombruk og materialgjenvinning av tekstiler.
Karin Lovise Skjerdal har i mange år vært opptatt av tekstiler og bærekraft, og er en av dem som i samarbeid med biblioteket i Bergen driver Besteforeldrenes tekstilreparasjonsveksted.
– Det er selvfølgelig fint at EU nå tvinger oss til å få et bedre system på avfallet, sier hun. Men det er også viktig å vise at Norge og verden ikke er rigga for å handtere alt avfall som tekstilmarkedet produserer. Produksjonen av klær er mer enn fordoblet de siste 25 år, og det aller meste av økningen er kommet i form av billige, lavkvalitets syntetiske tekstiler. Vi snakker om plagg som tåler dårlig å bli vasket, som lett går ut av form og er søppel etter få gangers bruk.

– Men noen, også folk i miljøbevegelsen, har jo ment at syntetiske tekstiler bør velges foran de naturbaserte, for å spare ressurser. De har henvist til at bomullsproduksjonen blant annet. krever enorme mengder ferskvann.
– Vet du, mye av det der er forvrengninger og overdrivelser som plastklærindustrien står bak! Det stemmer ikke at det trengs 2700 liter vann for å produsere en bomulls-T-skjorte, – heller ikke at bomullsindustrien er skyldig i 20 prosent av globale vannforurensing eller at den står for 25 prosent av det totale forbruk av innsektsmidler. Heldigvis har også deler av moteindustrien begynt å innse realitetene. Ikke noe er mer skadelig enn bergene av plastklær som til slutt havner i naturen i fattige land. Dette er bruk og kast-kulturen på sitt aller verste!
– Men hva mener dere at Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap (BIR) kan gjøre med dette? Det er jo ikke BIR som styrer verden eller bestemmer hvordan klærne våre blir produsert og solgt, osv. De må vel bare prøve å handtere avfallsproblemet som oppstår, som best de kan?
– Ja visst! Og så blir BIR blir en slags Svarteper som sitter igjen med problemavfallet. Likevel mener vi at dette er en altfor passiv holdning til problemene. Verden kan ikke nå miljømålene hvis vi ikke får gjort noe med tekstilmengdene. Og her kan renovasjonsselskapene faktisk spille en positiv rolle, med å bevisstgjøre både politikerne og oss andre på noen av de miljøutfordringene som vårt overforbruket fører med seg.
I sin kommuneveileder sier Miljødirektoratet så kjekt at tekstilavfallet skal samles inn og forberedes til ombruk og materialgjenvinning. Men sannheten er at Norge har nesten ingen industri for materialgjenvinning av tekstiler. Heller ikke Europa eller resten av verden har gode nok storskala tekniske løsninger, – særlig for syntetiske tekstiler, blandingstekstiler og tekstiler som er kjemisk behandlet. Dessuten er gjenbruksmarkedet i ferd med å mettes, også utenfor Norge. Det vi hittil har gjort, er å eksportere oss ut av avfallsproblemet, selv om norske forbrukere er blant de største klesforbrukere i hele verden.
