En norsk mann i 20 årene har denne måneden møtt i Oslo tingrett, tiltalt for grov spionasje etter å ha delt informasjon fra USAs ambassade i Oslo med russisk og iransk etterretning. Påtalemyndigheten krever seks år og fire måneder i fengsel, mens hans forsvarer hevder at opplysningene er lavt gradert.
I dag var det siste dag av rettssaken mot en tidligere sikkerhetsvakt ved USAs Oslo-ambassade.
Den tiltalte, en nordmann i 20-årene som arbeidet som sikkerhetsvakt ved USAs ambassade i Oslo, tok selv initiativ til kontakt med utenlandske etterretningstjenester. Først banket han på døren til den russiske ambassaden, fikk deretter beskjed om å sende e post, og fulgte opp med ni e poster til en russisk offiser samt åtte meldinger – inkludert e post – til en iransk etterretningsoffiser. I meldingene sendte han bilder av biler i ambassadens garasje, en besøksliste og en oversikt med navn og personnummer på flere ansatte.
I sin sluttprosedyre, beskrev påtalemyndigheten, representert ved statsadvokat Thomas Blom, saken som alvorlig og ber om en dom på seks år og fire måneder i fengsel samt en bot på 32 000 kroner.
Mannens forsvarer, advokat John Christian Elden, argumenterte for at den delte informasjonen ikke var hemmelig og krevde full frifinnelse. Elden påpekte videre at mange av opplysningene allerede var kjent internt i ambassaden, og at noen av dem omhandlet ansattes private forhold.
Elden har tidligere uttalt at materialet ikke utgjør spionasje, mens aktor Carl Fari understreker at saken er “alvorlig” men ikke kan sammenlignes med Treholt saken. Fari mener den siktede ikke er en “superspion”, men at han likevel må dømmes.
Den amerikanske regjeringen har uttrykt bekymring for at lekkasjen kan skade nasjonale interesser, særlig siden informasjonen nådde russisk og iransk etterretning. To ansatte fra den amerikanske ambassaden har fulgt rettssaken tett og har tidlig i prosessen bedt om en formell rolle. Forsvarerne kritiserer denne tilstedeværelsen og hevder at vitner har blitt hemmet i sin forklaring.
Motivet bak handlingene er omstridt. Påtalemyndigheten peker på økonomisk press – den siktede hadde nesten en halv million kroner i spillegjeld og tok opp forbrukslån for å finansiere spillavhengigheten. Samtidig nevnes en politisk motivasjon knyttet til USAs støtte til Israel i krigen, men dette blir sett på som sekundært.
Saken reiser spørsmål om grensen mellom lavt gradert, delvis offentlig informasjon og ekte spionasje, samt hvordan norske domstoler håndterer internasjonal påvirkning i saker som involverer allierte. Retten vil måtte veie både sikkerhetshensyn og rettssikkerhet når den avgjør om den unge mannen skal holdes ansvarlig for sine handlinger.
