Idretten har en nærmest uangripelig posisjon i det norske samfunnet. Og mye av det er høyst fortjent. Den skaper aktivitet, fellesskap, mestring og bedre helse. Tusenvis av frivillige legger ned en formidabel innsats, og barn og unge får opplevelser og vennskap som kan vare livet ut.
Men nettopp fordi idretten har en så sterk posisjon, er det påfallende hvor sjelden den blir utsatt for et kritisk samfunnspolitisk søkelys. Mens andre sektorer må begrunne sine prioriteringer, dokumentere bærekraft og avveie egne behov mot fellesskapets, får idretten ofte definere både problemene og løsningene selv.
En tankevekkende kommentar i Aftenposten, med den utfordrende tittelen «Altfor mange spiller fotball», setter fingeren på flere av disse spørsmålene.
Når alle skal spille på samme bane
Fotballen er Norges klart største organiserte idrett. Ifølge tallene i Aftenposten har den 386 000 medlemmer, og hele 180 000 er barn under 12 år.
Det er imponerende. Men er det nødvendigvis et uttrykk for en ideell fordeling av barn og unges fritidsaktiviteter?
Idrettene konkurrerer om de samme barna, den samme fritiden, de samme foreldrene og langt på vei de samme offentlige ressursene. De største idrettene har også de sterkeste organisasjonene, de mest etablerte miljøene og størst evne til å rekruttere enda flere.
Dermed oppstår en selvforsterkende mekanisme: De som er store, blir større. Og veksten brukes som argument for ytterligere investeringer.
Men popularitet er ikke nødvendigvis det samme som samfunnsmessig prioritet.
Det er forskjell på å legge til rette for idrettsglede og å la de største idrettene definere hva idrettsglede skal være.
Anleggsmilliardene – og regningen ingen snakker om
Idrettens behov for anlegg synes nærmest umettelig. Flere fotballbaner, større idrettshaller, nye kunstgressflater, lysanlegg og spesialiserte arenaer.
I Nittedal er etterspørselen etter hallkapasitet betydelig. Og argumentasjonen er gjerne den samme: flere barn og unge ønsker å delta, derfor må kapasiteten økes.
Men hvor ofte stilles det grunnleggende spørsmålet om hvor mye anleggskapasitet et lokalsamfunn faktisk bør ha?
Idrettsanlegg krever arealer, investeringer, energi, vedlikehold og framtidige driftsutgifter. Kunstgressbaner reiser egne miljøspørsmål. Nye anlegg kan legge beslag på arealer som også har andre verdier og mulige bruksområder.
I nesten all annen samfunnsplanlegging er slike avveininger selvsagte.
Når idretten melder behov, blir diskusjonen derimot ofte redusert til hvor raskt kommunen kan levere.
Det er en merkelig forskjellsbehandling.
Idrettens behov er viktige. Men de er ikke automatisk viktigere enn alle andre samfunnsbehov.
Fullt i hallen – god plass i Marka
Her ligger kanskje det største paradokset.
Mens etterspørselen etter flere organiserte idrettsanlegg er stor, har Nittedal noe mange kommuner bare kan drømme om: enorme og lett tilgjengelige naturområder.
Nordmarka, Romeriksåsene og kommunens øvrige friluftsområder byr på et nærmest grenseløst tilbud om fysisk aktivitet. Til fots, på sykkel og på ski. Store deler av året.
Likevel er det sjelden disse mulighetene inngår som et reelt alternativ når framtidens aktivitetsbehov diskuteres.
Vi diskuterer halltimer, banekapasitet og treningsflater. Langt sjeldnere diskuterer vi hvordan flere barn og unge kan få et varig forhold til naturen og den uorganiserte aktiviteten.
Det er ikke nødvendigvis mangel på steder å bevege seg som er problemet. Kanskje handler det også om hvordan vi har organisert behovet for bevegelse.
Vi bygger stadig flere rom for aktivitet, mens verdens største aktivitetsrom ligger rett utenfor døra.
Når idrettsglede blir idrettsplikt
Idrettens samfunnsmessige legitimitet bygger i stor grad på folkehelse. Men organisert konkurranseidrett og folkehelse er ikke nødvendigvis sammenfallende størrelser.
Aftenposten peker på hvordan stadig flere barn trekkes inn i én dominerende idrett, med økende treningsmengder og forventninger. Tidlig spesialisering kan gå på bekostning av allsidighet, variasjon og muligheten til å prøve forskjellige aktiviteter.
Og det er ikke bare barna som organiseres. Hele familier trekkes inn i et omfattende system av treninger, kamper, turneringer, kjøring og dugnader.
For mange er dette både meningsfullt og sosialt. For andre kan det bli en belastning.
Det er også grunn til å spørre om idrettens sterke organisering kan fortrenge den spontane aktiviteten. Den som ikke krever medlemskap, trener, terminliste eller foreldretransport.
I et folkehelseperspektiv burde målet være at flest mulig utvikler glede ved fysisk aktivitet gjennom hele livet. Ikke nødvendigvis at flest mulig blir medlemmer i et idrettslag.
Folkehelse måles ikke i antall drakter, medlemskap eller pokaler.
Den politiske fredninga av idretten
Det mest interessante er kanskje idrettens politiske posisjon.
Få politikere ønsker å utfordre den organiserte idretten. Det er forståelig. Idrettslagene har stor oppslutning, sterke organisasjoner, mange engasjerte foreldre og en betydelig evne til å mobilisere.
I lokalpolitikken kan kritiske spørsmål om anleggsbehov, arealbruk eller prioriteringer raskt bli oppfattet som motstand mot barn og unge.
Dermed blir debatten ofte påfallende ensidig.
Idretten får i stor grad definere sine egne behov, mens politikerne diskuterer hvordan de skal innfris. Spørsmålene om alternativ ressursbruk, miljøkonsekvenser og langsiktig samfunnsnytte kommer lett i bakgrunnen.
Det betyr ikke at idrettens representanter opptrer urimelig. De gjør det interesseorganisasjoner skal gjøre: arbeider for sine medlemmer.
Men politikerne har et annet ansvar. De skal ivareta helheten.
I Nittedal, med store investeringsbehov og mange konkurrerende samfunnsoppgaver, burde det være særlig viktig å skille mellom idrettens ønsker og kommunens samlede prioriteringer.
Idretten skal være en viktig premissleverandør. Den kan ikke samtidig være sin egen overdommer.
Idretten trenger også en motspiller
Dette er ikke en kommentar mot idretten. Tvert imot. Den organiserte idretten er en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner, og den enorme frivillige innsatsen fortjener både anerkjennelse og støtte.
Men nettopp derfor bør den også tåle kritiske spørsmål.
Vi trenger en bredere diskusjon om hvordan offentlige midler og arealer kan skape mest mulig aktivitet, helse og livskvalitet. Om forholdet mellom organisert og uorganisert aktivitet. Om allsidighet framfor tidlig spesialisering. Og om hvorvidt stadig flere og større anlegg nødvendigvis er svaret på framtidens behov.
For Nittedal burde dette være en særlig interessant debatt. Vi har både en sterk idrettskultur og naturgitte muligheter som få andre kommuner kan måle seg med.
Da bør ambisjonen være større enn å tilfredsstille den neste anleggssøknaden.
Idretten trenger gode lagspillere. Men samfunnsdebatten trenger også noen som tør å takle.
Sterke meninger? Del dem med andre!
