Jo mer detaljer som kommer fram om dette statsbudsjettet, jo verre og mer usosialt framstår det. Støre og Stoltenberg ser ut til å bry seg fint lite om den usosiale innretninga av skattekuttene deres, og tilsvarende økning av avgifter. Ikke bare sitter de som tjener mest igjen med et høyest skattekutt, men avgiftsøkninger rammer i tillegg dem med dårlig økonomi hardest. Regjeringa har også benyttet Solbergs metode for å kutte i midler til kommunene. Et triks Solberg ofte brukte, var å heve andelen kommunene må betale for såkalte «ressurskrevende brukere», altså innbyggere med store hjelpebehov. Deres omsorgstjenester betales nemlig delvis av staten og av kommunen. Gjennom årlig å øke andelen kommunene må betale, og senke den andelen staten betaler, gjennomfører regjeringa i virkeligheten et kutt da de binder opp betydelige ekstra beløp som må finansieres gjennom kutt i barnehager, skoler og eldreomsorg.
Det tydeligste trekket ved regjeringas statsbudsjett er imidlertid den manglende respekten for samarbeidspartiene sine. Aps metode i regjering, er nemlig følgende: Før et statsbudsjett legger de inn kutt og endringer de vet samarbeidspartiene må reversere, og dermed bruke opp deler av sin forhandlingskapital. I tillegg bruker de neste statsbudsjett på å fjerne flere av seierne som samarbeidspartiene har kjempet gjennom. Spørsmålet blir da hva i all verden vi sitter igjen med når Ap uansett passer på først å redusere vår mulighet til å få forhandlet inn saker, for deretter å fjerne de seierne vi har klart å få.
La oss ta to eksempler fra årets budsjett: Frikortgrensen for helsetjenester og pris på månedskort for kollektivtransport. Dette var saker som samarbeidspartiene forhandlet inn i statsbudsjettet, for at Ap har valgt å endre dem igjen ved første anledning. Hvis kampsakene nullstilles i hvert nye statsbudsjett, blir samarbeidet et meningsløst teater, og Rødts forsøk på å opptre konstruktivt i forhandlingene blir en uheldig strategi. Hvis det ikke finnes noe snev av lojalitet hos regjeringa til avtalene som har blitt gjort, bør samarbeidspartiene følge tilsvarende strategi overfor regjeringa. I så tilfelle har Senterpartiet vært det smarteste samarbeidspartiet gjennom å innkassere de seierne de kan, gjerne på tvers av samarbeidsavtalene som har blitt gjort.
Første ting venstresida bør gjøre etter at disse «forhandlingene» er over, bør i så fall være å samle et nytt flertall på Stortinget for å fryse rentene på sykehusenes lån. Så blir det regjeringas jobb å finne ei måte å finansiere dette på. Samtidig må flertallet på stortinget avvikle helseforetaksmodellen. Nå planlegger tross alt helseministeren å rasere enda mer av vårt offentlige helsevesen gjennom ytterligere krav om «effektivisering» og økning av den innsatsstyrte finansieringa. Noen ansvarlige politikere må fjerna den mannen fra helsevesenets ratt før han gjør enda mer skade.
Sterke meninger? Del dem med andre!
