«Sosial boligbygging» forbindes i dag gjerne med boliger for vanskeligstilte. I flere tiår var begrepet langt bredere. Kommune, stat og boligbyggelag samarbeidet for å skaffe vanlige familier boliger de hadde råd til.
Boligprisene har gjennom mange år gjort inngangsbilletten til boligmarkedet stadig høyere. Samtidig diskuteres det igjen hvordan unge og mennesker med vanlige inntekter skal kunne kjøpe sin første bolig.
Men ideen om at det offentlige aktivt skal bidra til at folk kommer seg inn på boligmarkedet, er langt fra ny.
I tiårene etter andre verdenskrig var sosial boligbygging en sentral del av norsk boligpolitikk. Målet var ikke bare å skaffe boliger til de aller svakeste. Boligpolitikken skulle gjøre det mulig også for arbeidere og familier med ordinære inntekter å skaffe seg en god bolig.
Kommune, Husbanken og boligbyggelag
Oslo er et godt eksempel på hvordan systemet fungerte.
Kommunen kunne stille rimelige tomter til disposisjon, mens Husbanken sørget for gunstig finansiering. boligbyggelag som OBOS sto for utbyggingen og organiseringen av boligene.
Resultatet var boliger som kunne selges til priser langt under det et rent markedsbasert system ellers kunne ha gitt.
Det lå samtidig klare betingelser bak ordningen.
I OBOS-systemet spilte medlemsansiennitet en viktig rolle ved fordelingen av boliger. Dermed skulle ikke nødvendigvis den med mest penger komme først i køen.
Boligen var heller ikke uten videre et fritt spekulasjonsobjekt.
Begrensninger på fortjenesten
En viktig del av den gamle modellen var prisreguleringen.
Eieren kunne ikke nødvendigvis selge boligen videre til den høyeste prisen markedet var villig til å betale. I ulike deler av den regulerte boligsektoren eksisterte ordninger med takster og prisregulering som begrenset fortjenesten ved videresalg.
Tanken var ganske enkel: Når fellesskapet hadde bidratt til å gjøre boligen rimelig, skulle ikke hele verdien av den offentlige subsidieringen senere kunne tas ut som privat gevinst.
Til gjengjeld fikk boligkjøperen tilgang til en bolig til en pris som ellers kunne vært vanskelig å oppnå.
Det var dermed en form for sosial kontrakt mellom det offentlige, boligbyggelagene og boligeieren.
Husbanken fikk en nøkkelrolle
Husbanken ble opprettet i 1946 og fikk en helt sentral rolle i gjenreisningen og boligbyggingen etter krigen.
Gjennom gunstige lån og statlig boligpolitikk ble det mulig å finansiere en omfattende boligbygging over hele landet.
Dette bidro blant annet til framveksten av de store boligområdene rundt norske byer på 1950-, 60- og 70-tallet.
Boligpolitikken var samtidig basert på en idé som skiller seg tydelig fra mye av dagens boligmarked: Boligen skulle først og fremst være et sted å bo, ikke et investeringsobjekt.
Fra boligpolitikk til boligmarked
Fra begynnelsen av 1980-tallet startet en omfattende liberalisering av boligmarkedet.
Willoch-regjeringen, som tiltrådte i 1981, gjennomførte dereguleringer som ble viktige for utviklingen. Prisreguleringen av borettslagsboliger ble avviklet, og markedet fikk en langt større rolle i prisdannelsen.
Også finansieringen av boligbyggingen endret seg over tid. Husbankens tidligere dominerende rolle ble redusert, mens private banker fikk større betydning.
Boliger som tidligere hadde vært omfattet av regulerte priser, kunne etter hvert omsettes til markedspris.
Dermed kunne også verdistigningen tilfalle den enkelte boligeier.
Endringene fikk store konsekvenser.
De som allerede eide bolig, kunne etter hvert opparbeide betydelige boligformuer når prisene steg. Samtidig ble terskelen høyere for dem som sto utenfor markedet.
Det illustrerer også et grunnleggende politisk veivalg.
Den gamle sosiale boligbyggingen forsøkte å holde inngangsbilletten lav, men begrenset samtidig hvor stor gevinst boligeieren kunne hente ut senere.
Dagens system gir eieren langt større frihet og mulighet til gevinst. Til gjengjeld må nye kjøpere betale den prisen markedet til enhver tid bestemmer.
Når stadig flere igjen spør hvordan unge og mennesker med vanlige inntekter skal komme inn på boligmarkedet, er derfor spørsmålet om sosial boligbygging blitt aktuelt på nytt:
Kan noen av prinsippene fra etterkrigstidens boligpolitikk brukes igjen – uten å skru klokken 50 år tilbake?
