Når verdens ledere møtes til klimatoppmøtet COP30 i Brasil i november, blir spørsmålet om utfasing av olje og gass mer presserende enn noen gang. For Norge som tjener stort på fossil energi, og samtidig vil støtte opp om FN og klimapanelets tilrådinger, representerer dette et dilemma. Men det åpner også et historisk handlingsrom.
Norge strever med sin klimarolle. På den ene siden har vi sluttet oss til landene som støtter en global utfasing av fossile energikilder. Utenriksminister Espen Barth Eide og klimaminister Andreas Bjelland Eriksen hilste begge velkommen vedtaket om «omstilling bort fra olje og gass» på COP28 i Dubai. Samtidig fortsetter Norge å tildele nye letelisenser, øke investeringene i sokkelen og planlegge for høy produksjon i flere tiår framover. Denne dobbeltrollen svekker troverdigheten vår. For mange utviklingsland, som allerede lever med klimakrisens konsekvenser, framstår norsk politikk som et paradoks: Vi støtter en rettferdig omstilling globalt, men utsetter den hjemme.
En norsk meglerrolle
Men dilemmaet vi står i åpner også et handlingsrom. Norge liker å se seg selv som en brobygger i verden. Vi har meglet i væpnede konflikter og humanitære kriser. Vi kan også bli megler i slutten på oljealderen. Med vår klimatroverdighet, økonomiske styrke og diplomatiske erfaring kan Norge bygge bro mellom fossilproduserende land og dem som krever raskere utfasing. Men en slik rolle krever mer enn ord – den krever handling. En troverdig norsk meglerrolle kan ha tre dimensjoner:
1. Politisk: bidra til kompromisser som forener rettferdig omstilling med realistiske tidslinjer for produsentland.
2. Finansiell: styrke klimafinansieringen og øke investeringene i grønn industri, særlig i lavinntektsland som står i frontlinjen for klimaendringene.
3. Teknologisk: dele kunnskap og løsninger for utslippskutt, fornybar energi og grønn verdiskaping.
For å lede globalt, må vi imidlertid vise vei hjemme. Det betyr å legge fram en nasjonal plan for gradvis nedtrapping av olje- og gassproduksjonen, bruke oljefondet mer aktivt til å finansiere grønn industri, og styrke klimafinansieringen slik at overgangsland får støtte til egen energiomstilling. Bare slik kan vi snakke med troverdighet i internasjonale forhandlinger.
Fra risiko til mulighet
Utfasing av olje og gass blir gjerne framstilt som en trussel mot norsk velferd. Men en planlagt og gradvis omstilling er snarere en forsikring for framtiden. Etterspørselen etter fossile brensler vil falle raskt dersom verden følger Parisavtalen.
Investorer flytter allerede kapital bort fra olje og gass, mens markedet for grønn energi og lavutslippsindustri vokser i rekordfart. En fortsatt fossilavhengighet gjør Norge økonomisk sårbart – for prisfall, politisk press og strandede verdier. En styrt utfasing kan derimot bli en økonomisk mulighet. Kompetansen fra oljeindustrien kan brukes til å bygge nye eksportnæringer innen havvind, hydrogen, grønn skipsfart og bioøkonomi. Norge har kapital, teknologi og arbeidskraft – men vi må endre kurs mens vi fortsatt har handlingsrom.Å investere i grønn økonomi handler ikke om idealisme, men om risikostyring. Den som leder overgangen, tar også markedsandelene.
Et veiskille
Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette som oljeprodusenten som snakker varmt om omstilling, men forsinker den i praksis. Eller vi kan bli landet som bruker posisjon og oljeformue til å hjelpe verden ut av fossilalderen – på en rettferdig, styrt og økonomisk bærekraftig måte.
Når verdens øyne rettes mot Belém under COP30, vil Norge bli lyttet til. Spørsmålet er hva vi vil si. Skal vi lyde som ekkoet fra en oljealder på hell – eller som stemmen til et land som tok lederskap i å avslutte den?
