«Mer av alt – raskere» Smak litt på det slagordet! Det var faktisk tittelen på en norsk offentlig utredning om kraftbehov og kraftutbygging for et par år siden. På grensa til det parodiske, mente noen av oss den gangen. Men det er vel egentlig dette mottoet Norge har levd etter siden 2. verdenskrig? – tenker medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon Tormod Knutsen.
Jeg spiser lunsj sammen med gamle skolekamerater en gang i måneden, og har spurt dem om når de sist har følt et plagsomt (eller eksistensielt?) materielt savn? Men det kunne de ikke huske at de hadde følt.
Hvordan er det med oss? Det må vi jo spørre om. Samtidig rapporteres det om stadig økende ødeleggelser av naturgrunnlaget og klimaet vårt. Partiene er i gang med valgkampen, f.eks. i P2 for noen tid siden – og alle partier lover «mer av alt» – i sum antagelig mer enn det er økonomisk, og likeså økologisk, er mulig å holde. Jeg oppfattet ingen som nevnte at det er naturgitte begrensninger for vårt materielle forbruk – eller stilte spørsmål ved målet om økonomisk vekst og et stadig økende materielt forbruk.
Økende forbruk er driveren for den økonomiske veksten i de samfunnsøkonomiske modellene. Denne veksten ser ut til å være «hellig» for alle de toneangivende partiene – det er ingen jeg hører si høyt og tydelig at vi må ha nedvekst/degrowth – på sikt ned mot nivået vi hadde ca. 1970 her i Norge – spesielt hvis vi skal ha en jevnere/rettferdigere fordeling av de materielle godene her i verden. Samtidig er det ca. 20 prosent av oss her i Norge som har problemer med å betale regningene sine, hvorav noe antagelig skyldes problemer med å styre økonomien sin i et samfunn med stadig økende forbrukspress.
Naturvitenskapen er ganske entydig. Vi overbelaster planetens bæreevne, jfr. FNs klimapanel og naturpanel. Mer enn 90 prosent av naturforskere som har studert disse fenomenene er enige om dette. Boka «Vekstens grenser» ble ugitt på norsk i 1972, og konkluderte med at prisene på naturgoder ville stige, etter hvert som knappheten på slike goder ville bli mer og mer kritisk. Da vil også de materielle forskjellene mellom mennesker øke tilsvarende. Forfatterne har fulgt opp sin forskning, og har konstatert tiår for tiår at verden ikke har tatt advarselen alvorlig, men har fortsatt med et stadig økende overforbruk. Vil dette ende i et økologisk (og økonomisk) sammenbrudd? – og når?
De forskjellige partiene tar både klimakrisa og naturkrisa «på det største alvor», og har til og med laget sine egne tolkninger av budskapene fra klimapanelet og naturpanelet. De sier «Stem på oss! – vi skal løse problemene med både klimaendringer og ødeleggelse av naturmangfoldet, uten at du må endre vaner eller livsstil. Vi skal til og med gi deg bedre økonomi og høyere «levestandard.» – Jeg lurer på om de selv tror på, både FN-panelenes advarsler og egne løfter? De partiene som synes de ligger dårligst an i forhold til egne forventninger, lover visst mest? Er disse løftene «for godt til å være sant»?
Noen sentrale politikere, også her i Larvik, mener at vitenskapsmennene bak de to rapportene er «ekstremister», som vi slett ikke kan stole på, selv om de representerer mer enn 90 prosent av alle vitenskapsmenn som har arbeidet seriøst med problemstillingene. Når kunnskapen ikke underbygger ideologien, er det visst verst for kunnskapen!
Så hva gjør vi med dette? Vi har et økonomisk system som forutsetter økende forbruk for ikke å gå i resesjon – og en natur som allerede er overbelastet. Det er et globalt problem og noe vi selvfølgelig ikke kan løse alene her i Norge. Men vi kan gjøre vår del av dugnaden for at våre barn og barnebarn skal ha et levelig livsmiljø og goder å dele. Ledende politikere sier at vi må ha med folket for å greie disse målene. Så da er det vel opp til oss, da? Det krever en bred endring av samfunnsutviklingen.
Klimautvalget 2050 (NOU 2023 : 25) kom med et helt annet budskap enn de som vil ha «mer av alt, raskere». De konkluderer med at det er nødvendig å redusere overforbruket, med stikkordene «unngå, begrense, forbedre». Det gjelder også indirekte, dvs. importert forbruk.
Er det politisk selvmord å foreslå «Mindre av alt – saktere» – eller kan vi likevel ha det bra, vurdert ut fra mer omfattende (og viktigere) ikke-økonomiske velferdsmål? Vi hadde det jo bra i 1970 også, riktignok på et lavere materielt forbruksnivå. Det var godt nok, ikke «mer enn godt nok» som i dag – og med mindre ulikhet. Er det ikke dette vi faktisk trenger? – Eller er jeg kvalifisert for «gratis kost og losji» på en dertil egnet institusjon, når jeg tenker som jeg gjør, og kommer med slike spørsmål?
Tormod Knutsen
Medlem – Besteforeldrenes klimaaksjon
