Sakene om Mona Juul, Terje Rød Larsen og Thorbjørn Jagland handler ikke først og fremst om enkeltpersoner. De handler om makt – hvordan den utøves, hvordan den forvaltes, og hva som skjer når den trekkes fram i lyset.
Norge er et lite land. De politiske og diplomatiske miljøene er små. Mange kjenner hverandre, har jobbet sammen, forhandlet sammen og representert landet ute. Det har gitt Norge betydelig internasjonal gjennomslagskraft. Men det har også skapt tette nettverk der rollene over tid glir over i hverandre.
Det er ikke ulovlig. Det er ikke nødvendigvis kritikkverdig. Men det er krevende for tilliten.
Når makt konsentreres i små miljøer, og når de samme navnene går igjen i sentrale posisjoner, blir åpenhet avgjørende. Ikke fordi man på forhånd skal mistenkeliggjøre, men fordi demokratiet forutsetter innsyn.
Det er her disse sakene får sin betydning.
For i mangel av åpenhet oppstår noe annet: forestillingen om at makta beskytter makta. At det finnes en indre sirkel der lojalitet veier tyngre enn offentlighet. At kritiske spørsmål møtes med lukking av rekker.
Slik vokser konspirasjonsteorier fram.
De lever ikke av bevis. De lever av uklarhet.
Norge har lenge vært forskånet fra den typen dyp systemmistillit vi ser i andre land. Det skyldes høy grad av transparens, korte avstander mellom folk og myndigheter, og en presse som faktisk får fram ubehagelige spørsmål. Det er en styrke.
Men styrken forutsetter at makten tåler lys.
Når nye opplysninger kommer fram, er det ikke et angrep på demokratiet. Det er demokratiet i arbeid. Problemet oppstår først dersom reaksjonen blir å bagatellisere, mistenkeliggjøre kritikken eller lukke debatten.
For i det øyeblikket maktmiljøer oppfattes som selvbeskyttende, taper ikke bare enkeltpersoner troverdighet – systemet gjør det.
Dette handler derfor ikke om å dømme. Det handler om å tydeliggjøre. Roller må avklares. Habilitet må dokumenteres. Beslutningsprosesser må tåle innsyn. Ikke fordi vi er et land gjennomsyret av skjult makt, men nettopp for å sikre at vi ikke blir det.
Makt vil alltid finnes. Nettverk vil alltid finnes. Spørsmålet er om de opererer i dagslys.
Når makta mister skyggen, styrkes tilliten. Når den blir stående i halvmørket, styrkes mistanken.
Valget burde være enkelt.
