Jeg har i løpet av min tid i politikken blitt kjent med flere dyktige politikere i Arbeiderpartiet med både positive kampsaker og et moralsk kompass som er intakt. Jeg har svært vanskelig for å tro at disse kan være særlig begeistra for statsråd Vestres uttalelser den siste uka.
Regjeringa har nemlig gått seg fullstendig vill i det politiske landskapet. Den politiske suppa de serverer det norske folket for tiden, inneholder en god slump med nyliberalistisk kuttpolitikk som ville gjort Thatcher stolt, krydret med fordommer og fiendebilder henta fra ytterste høyre. Man skal virkelig leite godt i deres utspill for å finne noe som likner på politiske visjoner, men statsrådene framstår mer som de leker teknokrater.
Den siste uka er det helseministeren vår som har frontet denne giftige politiske cocktailen. Først rettet han skytset mot offentlige tjenester, og mente at kommuner og sykehus hadde blitt late av å ha for mye penger. Med denne absurde påstanden som bakgrunn, lanserte ministeren sin plan om framtidige kutt og omstillinger i spesielt helsesektoren, og strødde om seg med tomme styringsretoriske klisjéer om å «jobbe smartere» og «få mer helse ut av hver skattekrone».
Men hvem er det som har blitt for late? Er det legene, sykepleierne og helsearbeiderne som flykter fra et helseskadelig arbeidspress på offentlige sykehus? Og har sykehusene virkelig hatt for mye penger? Da er det jo svært underlig at de kronisk kutter i pasienttilbudet for å få økonomien til å gå rundt. Og er virkelig «effektivisering» og omstilling rette medisinen når jo sykehusene har i en konstant omstillingsprosess i flere tiår? Vestre framstår fullstendig frakoblet virkeligheten, og jeg tipper han skal lete lenge for å finne én eneste ansatt som kjenner seg igjen i denne fantasifortellingen helseministeren fabler om.
Da Vestre var ferdig med å kjefte på ansatte i offentlige tjenester, gikk han like så godt i strupa på landets fastleger og syke innbyggere. «Vi må stille spørsmålet om det har blitt litt lett å gå til fastlegen og be om sykemelding» uttaler helseministeren. Ja, for fastlegene leverer jo ut sykemeldinger til alle som ber om en slik? Vestre innrømmer også at de vurderer å gjøre det vanskeligere å få sykemelding. Og han får hjelp av arbeidsminister Stenseng til å latterligjøre syke mennesker ytterligere: «Livet vårt er jo kjipt innimellom. Det er ikke terningkast seks, men det betyr ikke at vi ikke skal jobbe.». Lurer på om Stenseng kom med den samme leksa overfor sine politikerkollegaer brukte sykemelding for å ta pause fra mediastorm? Særlig går duoen til angrep på folk med psykiske plager.
På ingen tidspunkt tar statsrådene noen form for selvkritikk, eller evner å se selv de mest grunnleggende sammenhenger. Hva med at spesialisthelsetjenester rundt i landet har kutta kraftig i det psykiske helsetilbudet som resultat av mangel på midler, og kommuner dypt planta i en økonomisk krise på ingen måte er i stand til å dekke opp for manglende tilbud på sykehusene? Nei, i Vestres univers er ikke virkeligheten relevant, men der har både kommuner og sykehus fått for mye penger, og må forberede seg på å redusere enda mer i tilbudet. I Vestres verden er det innbyggerne som er problemet, og som må ta seg sammen. Eller hva med at flere syke mennesker på trygdeordninger skal inn i arbeidslivet gjennom å bruke den såkalte «restarbeidsevnen», og at flere eldre mennesker skal stå lenger i arbeid? Finnes det ikke en åpenlys sammenheng mellom regjeringens besettelse på å få disse gruppene ut i arbeid, og den økende bruken av sykemelding? Neida, i Vestres verden er slike bagateller irrelevant. Der er det innbyggerne som har skylda. Hvis vi bare lager livet vanskeligere for dem, vil de bli mindre syke og uføre. De må bare lære seg at livet ikke er terningkast seks, slik Stenseng så klokt formulerte det.
