Den grønne tankesmia Norsk Klimastiftelse inviterte 29. okt. til lansering av sin nye rapport. «Oljeselskapet som skulle bli grønt» heter den, og det dreier seg om Statoil, som i 2018 skifta navn til Equinor – med mål om å bli et bredt energiselskap, med satsing også på fornybare energikilder. Men har de holdt hva de lovet, sju år senere?
Lanseringen av den spennende rapporten ble fulgt av mange, både fysisk og digitalt. Og hva sier den? Jo, kort fortalt: Fornybar energi utgjør fortsatt bare en tilleggs-aktivitet i selskapet. Og hva verre er: Planene for videre investeringer tyder heller ikke på at Equinor i overskuelig framtid vil bli en drivkraft i den globale energiomstillingen.
Slik jeg selv forstår rapporten, etter å ha vært til stede på lanseringen, er Equinor knapt på fornybarballen i det hele. De hevder selv at det er dyrt, det er komplisert, markedet er ikke rede. Og selskapet vil ikke tape penger …
Det grønne skiftet går derfor langsomt, til tross for mange lands ganske store satsing på alternatie energi. Det kommer oftest på toppen av det fossile, som stadig øker. Spørsmålet blir derfor: Hvilken fremtid har selskapet i en verden der etterspørsel etter fossil energi må går ned, hvis vi skal nå våre globale klimamål? Og videre: Hvordan bør staten forvalte sitt majoritetseierskap i selskapet?
Forsto Equinor mandatet sitt?
Mandatet gitt til Anders Opedal da han ble konsernsjef i 2020, var «å akselerere Equinors utvikling som et bredt energiselskap». Men ifølge rapporten har Equinor i stedet satt bremsene på:
«Selskapet har redusert målet for utbygging av fornybar energi innen 2030 fra 12–16 GW til 10–12, fjernet ambisjonen om at minst halvparten av investeringene skal gå til fornybar og lavkarbonløsninger, og nedjustert flere klimamål for 2030 og 2040.»
Videre kan vi lese:
«I 2024 sto fornybar energi for 0,6 prosent av Equinors samlede energiproduksjon. I overskuelig framtid vil fornybar derfor forbli en ‘lillebror’ i selskapets energimiks. En viktig forklaring er at investeringene fortsatt favoriserer fossil energi: For hver krone Equinor investerte i fornybar energi og lavkarbonløsninger i 2024, gikk fem kroner til olje og gass. Olje- og gassproduksjonen forventes å øke fra 2,1 mfoe (millioner fat oljeekvivalenter) per dag i 2024 til 2,2 mfoe/dag i 2030. Dersom Equinor når ambisjonene både på fornybar og fossil energi, vil fornybarandelen av den samlede energiproduksjonen ligge et sted mellom 2,5 og 4,3 prosent i 2030.»
Frigjøring av grønn kapital
Gjennom nyhetsmedia kan vi få inntrykk av at Equinor er ganske store på fonybarfeltet. Men slik er det altså ikke. Klimastiftelsen kommer derfor med flere forslag til tiltak staten kan igangsette, for å endre på dette. Et av de mest interessante, etter mitt skjønn, er forslaget om at Equinor skiller ut eller selger den fossile, internasjonale virksomheten. Argumentet for dette forslaget er at det er vanskelig å finne vektige grunner for at den norske staten skal bruke overskuddet fra norsk sokkel som risikokapital for fossile prosjekter rundt om i verden. Gjennom eierskapet i Equinor, skriver forfatterne, er det nettopp det staten nå gjør. Ved å selge eller skille ut den internasjonale virksomheten kan staten redusere klimarisikoen og samtidig frigjøre kapital til grønne investeringer.
Staten skal lage rammene
Equinor er et børsnotert selskap. Derfor holder staten fingrene fra fatet og vil ikke blande seg direkte i selskapets vurderinger og prioriteringer. De krever bare at selskapet drives «bærekraftig». Det kan vi neppe si at de gjør, all den tid de fortsetter å produsere mer fossilt enn Paris-målene tilsier.
Equinor klarer rett og slett ikke å si nei til lett-tjente penger. Deres mann i salen argumenterte også for at pengene Norge tjener på det fossile går til å muliggjøre det grønne skiftet. Slik er rasjonalet.
Det letteste hadde vært at Stortinget sa nei til 26. konsesjonsrunde og nei til utbygging av nye felt, uten tilhørende, allerede eksisterende infrastruktur. I alle fall er det til politikerne vi må sette vår lit, ikke til Equinor. Til syvende og sist er det norske politikere og Stortinget som legger rammene for virksomheten – og må ta ansvaret for om den er i pakt med storsamfunnets mål om overgang til karbonfri og fornybar energi.
Andrew Kroglund
Generalsekretær Besteforeldrenes klimaaksjon
Dette innlegget sto først på nettsiden til Besteforeldrenes klimaaksjon
